Reviews by tonyab

Liker egentlig Lynyrd Skynyrd, men syns det er cringe hver gang de nevnes her.

Det er kult mest fordi det låter gammelt, men ikke så mye mer enn det.

Helt straight 60-tallspop det her vel

Soundet på denne plata er helt rått. Skjønner at det har påvirket lofi og hjemmemekkerne. Men selv om soundet godt kan være hjemmemekk, så syns jeg ikke låtene har så godt av å være det. Det er mye uferdig, blant annet instrumentalene, som bare er fillers for at McCartney skal få maks royalties fra 1 LP.

Samtidig er det NOE her, og "Maybe I'm Amazed" er fortsatt en av de beste McCartney-komposisjonene. Den hadde gjort seg på Abbey Road. The Family Way er jo debutalbumet, men McCartney er det nominelle debutalbumet, men nå vil jeg foreslå RAM som det effektive debutalbumet.

Deep Purple in rock? Ja, dette er helstøpt. Faen så hardt de går. Shredding fra første stund, siterer ørten gamle rockelåter bare for å legge rockehistorien bak seg før de begynner på en ny epoke. Og «Child In Time» er et mesterverk, gåsehud ass

Mellomplate mellom den mer skitne rocken de holdt på med før og den mer strigla poprocken de holdt på med etterpå. Funker sånn halvveis, her kunne de like gjerne tatt steget helt til poprock, og det er på hitsa de låter best.

Tittelen på albumet kunne like gjerne handlet om stemmen hans? For den ble ganske mørk på slutten der ja.

Dette er et helt greit album. Jeg husker da det kom og da han døde så hadde jeg vært gjennom et år hvor jeg hørte veldig mye på I’m Your Man, og tenkte at denne plata nok en gang var et forsøk på noe av det samme. Egentlig er vel alle platene etter I’m Your Man litt repeat.

Det er ikke en uverdig avslutning for Cohen, men en helt ok. Tittelsporet er høydepunkt så det holder (det tror jeg Øystein Karlsen mente også fordi jeg minnes at han brukte låta komisk mange ganger i Exit), men det meste får meg til å tenke på tidligere storhet og at jeg forventer mer av en artist med et kaliber som Cohen.

Det er ganske vilt at dette albumet egentlig er rester fra et prosjekt som ikke ble noe av. Har aldri vært interessert i opera-delen av rockopera, så jeg har aldri orket å sette meg inn i Tommy og Quadrophenia var en helt meh film. Kanskje Lighthouse hadde vært noe helt annet, men det er ikke noe savn når jeg hører plata.

Det er uten tvil den beste plata til The Who, med flere åpenbare klassikere. Hele bandet er i toppform. Åpenbart Townshend, men Keith Moon har en evne til å lage stemninger med trommingen sin. Den får meg til å føle jeg flyr over landskap på «Baba O’Riley», at noe er ute etter meg på «My Wife» og sinnet som kommer ut i slutten av «Behind Blue Eyes». Selvfølgelig godt hjulpet av resten av bandet, men det er fascinerende med akkurat trommene.

Apropos «Behind Blue Eyes» så hadde jeg Limp Bizkit-versjonen på brenne-CD som barn. I dag orker jeg ikke høre på deres versjon, men The Who sin kan jeg sette på repeat. Jeg har spolt tilbake til den lille delen hvor elgitaren og resten av bandet kommer inn veldig mange ganger. En av de beste 3-4 sekundene og utrolig tilfredsstillende å høre på.

Har ikke så mye å utsette på låtene, annet enn «My Wife» som er litt rar. Vokalen er merkelig produsert, som om den er produsert under helt andre omstendigheter enn bandet. Men så er «My Wife» den eneste låta som ikke er av Townshend også, og The Who er jo egentlig et Townshend-prosjekt.

Jeg er svak for progressive soul og dette albumet er helt konge. Er forresten introen til «Don’t You Worry ‘Bout A Thing» introen til Sex and the City?

Fredag: Take It Easy
Lørdag: Chug All Night
Søndag: Most of Us Are Sad

Er Eagles-fan, men syns ikke det er her de fant formen. Her høres de fortsatt ut som en av de senere The Byrds-platene (no pun intended?), men med en god dose yacht rock. Det er der plata fungerer best, med feks «Take It Easy», Peaceful Easy Feeling» og «Train Leaves Here This Morning». De fleste låtene gir meg lyst til å dra på road trip, men ville nok ikke valgt noen av dem til å være med på en radiokanal i GTA.

Dette høres ut som soundtracket til en litt quirky Disney-kortfilm hvor det ikke er noe dialog, men veldig mye ansiktsuttrykk. Feks en hund som tror eieren forlater han, men det viser seg å være en misforståelse fra hundens perspektiv fordi eieren nok en gang bare hadde vært på jobb.

Soloen på "Good Times Bad Times" edger deg i et mikrosekund før den slipper løs det som høres ut som tjuvstartskuddet på hele 70-tallsrocken.

Joda, "You Shook Me" er plain kjedelig blues, men oftest tar de bluesen til et nytt nivå, gjerne med en dose psych. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva Zeppelin gjør for å høres så mange år fram i tid foran andre psychband fra samme tid. Kanskje ved å ikke kopiere Beatles i like stor grad, men heller råskapen fra bluesen?

"Babe I'm Gonna Leave You" tar meg alltid på senga over hvor hardt de går. Det er en låt som fortsatt kiler litt når man skal utfor stupet. "Your Time Is Gonna Come" foregriper Led Zeppelin 2?

Nå har jeg ikke hørt ordentlig på 4 på en stund, men debuten står seg enda bedre vel?

What’s going on? Alt bare sitter så innmari. Føles så gjennomkomponert, som et klassisk stykke.

Minimalistisk overproduksjon som minner meg om overprodusert singer/songwriters fra 2000-tallet. Tror det er derfor det låter litt slapt for meg

Min umiddelbare er «kult, skranglete britisk hiphop», men går til å bare være slitsomt. «Fit But You Know It» kunne vært en Gorillaz-demo, og egentlig bærer hele plata preg av at det enda er på demostadiet.

Syns Lemonade er en helstøpt skive, og skjønner at denne plata var en slags overgangsplage på veien til den. Syns poplåtene er ganske bra, særlig de tre første. RNB og ballader syns jeg derimot er skikkelig kjedelig.

Abattoir Blues soleklar 5 og The Lyre of Orpheis en sterk 3’er. Så vi er tilbake som enkeltalbumpurister

Abattoir Blues er en energipakke og koret med gitaren får Cave til å høres ut som en punka svovelpredikant. «There She Goes My Beautiful World» er så intens at jeg blir utmattet av den, men på en god måte. «Get Ready For Love» har et av verdens kuleste trommebrekk (2:42)

Oprpheus er litt bland, men avslutter sterkt med «Carry Me» og den evig mektige «O Children». Nok til å bli religiøs av

Jeg sa nylig at jeg er ferdig med Abba og solgte CD-ene med Arrival og Gold. Men så er jeg visst ikke helt ferdig, for det viser seg at Abba er best når de ikke låter så… Abba? Istedet for danseband så er det progga pop og knapt en hit i sikte. Overrasket rett og slett

Høres ut som kafémusikk

Syns plata er gjennomført i forsøket på å høres ut som 60-tallsartister. Det høres litt ut som de seinere platene til Arctic Monkeys på sitt mest loungete, men har fortsatt noe av det hardtslående som de tidligere platene har. Jeg kjenner ikke Miles Kane så godt utenom et par låter, så vet ikke helt hvor den plasserer seg i hans diskografi. Men som en Arctic Monkeys-plate er den fornøyelig. Høydepunktene er tilfeldigvis også singlene "Standing Next to Me" og "My Mistakes Were Made For You" (hallo, gutterom)