Reviews by tonyab

Herlig skranglete. Det skjer mye kult med gitaren på denne plata. Dette er lyden av rock revival og jeg skulle ønske jeg hadde hørt på Yeah Yeah Yeahs på ungdomsskolen istedet for Surferosa

Faen så kule de fire første låtene er, også blir det helt meh fram til «Yeah Yeah». Hadde gitt plata om de fire første låtene hadde kommet på nytt igjen istedet for alt det andre.

«Time After Time» forøvrig en av de beste popballadene fra 80-tallet. Kanskje noensinne?

Dette er jo bare sviskesanger? Gi meg "Charley Bop" nå!

Høres ut som proto-Courtney Barnett og det er jo kult. Til tider høres det også ut som indieversjonen av college rock og andre ganger litt grungete.

Hiten "Fuck And Run" får meg til å tenke på The Only Ones og er en av låtene jeg liker best sammen med åpningssporet og "Divorce Song".

Det som drar plata ned er at den kunne vært strammet opp. Flere låter virker som bare er med for å fylle opp CD-en. Kanskje særlig "Flower" føles malplassert.

Jeg koser meg med Devo og de er definitivt en av de beste i klassen på nevrotisk new wave-vokal. "Uncontrollable Urge", "Mongoloid" og "Gut Feeling" er certified fresh.

Til tider kan det bikke over i fjolleri, men overall gøy plate.

Min favoritt AC-plate. Det er et litt smoothere lydbilde her enn de tidligere platene, og det får egentlig Bon Scott til å fremstå som en soulvokalist.

Det er vanskelig å velge seg en favoritt på plata her, og derfor gjør jeg det heller ikke.

RIP Bon Scott. Det burde ikke stoppa her.

Blås 101

Om jeg skulle dømt etter omslaget så ser dette ut som en barneplate. Det var det på mange måter også. "Groove Is In The Heart" er en banger som sikkert burde kommet noen år før, men det er lett å si i ettertid. Mesteparten av plata gikk inn det ene øret og ut det andre.

Public Enemy er kult, men de er også en one trick pony. Beaten går hardt & monotont mens Chuck D rapper over med sin karakteristiske, lite varierte flow. Noen tracks stikker seg ut. På denne skiva er det Welcome to the Terrordome og Fight the Power – begge bestående av en usannsynelig mengde samples.

På sitt beste er dette Kraftwerk i datidas moderne lyddrakt. På sitt verste er låtene helt ok synthpop.

Litt rart at denne er med istedet for Morrison Hotel (eller The Soft Parade bare for kontroversens skyld). Morrison Hotel er en helt ålreit plate fra et band med et høyt utgangspunkt. De låter som The Doors og det er bra. Gjenbruker noen gamle triks, slik som at "Indian Summer" er en miniversjon av "The End", men riffinga på "Peace Frog" låter hvertfall et par år før sin tid. "Land Ho!" er fjollete, men overall er jeg ikke i tvil om at jeg er The Doors-fan.

"I'm here to do what you want me to and what I wanna do"

Dette oppsummerer godt utstrålingen til At San Quentin. Man hører sjeldent så entusiastiske publikum som på fengselsplatene til Johnny Cash, og han gir virkelig alt. Dessuten er han utrolig vittig og har publikumet helt på sitt lag, og publikum vet jo at han er på deres lag også.

Det er Johnny Cash sin peak som artist helt fram til American-skivene, men det er også et av tidenes konsertalbum. Jeg har hørt LEgacy-utgaven mange ganger og det er også opptredener av Carl Perkins, Statler Brothers og flere, og de er proffe og koser seg på scenen, men Johnny Cash utstråler en helt annen trygghet. Utvalget låter som er på originalalbumet, de 10 (hvor 2 av dem er "San Quentin) gir egentlig et ganske godt bilde av hvordan hele konserten var.

Det går frysninger nedover ryggen på meg når riffet på "Wanted Man" starter, og igjen på "San Quentin" 1 og 2. Å spille så langt mot broa på gitaren er jeg ganske sikker på at jeg startet med pga denne plata. Det låter så mektig. Og energien på "Wreck of the Old 97" og "Folsom Prison Blues". Uansett hvor glad jeg er i John Sebastian og Lovin' Spoonful så er og blir "Darlin' Companion" en Johnny og June-låt. Cash har hele karrieren hatt en evne til å ta låter og gjøre de helt sine egne, akkurat som Elvis, og det helt fram til American-platene.

Johnny Cash oppsummerte livsprosjektet sitt fint med låta "Man in Black":
Well, we're doin' mighty fine, I do suppose
In our streak of lightnin' cars and fancy clothes
But just so we're reminded of the ones who are held back
Up front there ought to be a man in black

Det står seg.

Trodde ikke jeg skulle like softrock så godt, men her er elementer av Elton John, Paul McCartney og Bruce Springsteen som sammen blir et slags rart lovechild som funker overraskende godt. Mest overraskende er «Scenes From An Italian Restaurant».

For en energibunt av en plate. Fett!

Tittelsporet og åpningssporet er knalltøffe. Det er noen topper her og der, men altfor ujevnt til å tåle timen.

Det verste med dette er at jeg også ser ut som noen som digger The War On Drugs

Jeg er ikke så fan av Matrix-musikk, merker jeg. "One Too Many Mornings" minner litt om Air, som jeg liker, men det meste med denne plata liker jeg altså ikke.

Jeg er svak for finsk glampunk ja. Dette er arven etter New York Dolls godt ivaretatt.

Jeg er stor fan av Duran Duran og ABC byr jo på visse likheter. Men om Duran Duran er A-laget så føles ABC litt som B-laget.

Der Duran Duran oftere vender mot rocken så vender ABC oftere mot pop og disco. Det er interessant å høre hvordan det kan låte i de ulike retningene. ABC disker opp med flere låter jeg gjerne slenger inn i listene mine «Tears Are Not Enough», «Show Me» og «Date Stamp».

I utgangspunktet koser jeg meg, men det virker som ABC gikk tom for låter fra og med «All of My Heart», og da begynner bandet å låte som et C-lag.

Tenker ofte på at dette høres ut som musikk laget til en 80-tallsfilm, og kommer på at det finnes jo faktisk en film.

Albumet låter ekstremt 80-talls, og feks når det kommer til synthpop så er det en kvalitetsmarkør, men her låter det bare ekstremt datert og camp. Jeg klarer ikke å la være å se for meg folk i 30-årene som spiller high school-studenter og danser og synger eller er med i montages. I utgangspunktet liker jeg mange slike filmer, men det er sjeldent jeg setter på musikken uten filmen (med Simple Minds som et hederlig unntak).

Men Prince er Prince, og det er jo fengende og bra popmusikk. Bare ikke noe som fenger meg. Det ble ikke denne gangen jeg skulle forstå Prince heller.