Reviews by tonyab

Sikkert sagt dette flere ganger nå, men et av tidenes åpningsspor? Ja!

The Doors låter like kult i dag som det gjorde da det kom (ikke "Break'n a Sweat"). Med unntak av kanskje "End of the Night" og "Take It As It Comes" kunne plateselskapet bare gitt ut hele debutalbumet som Best of the Doors. Selv de to låtene er ikke dårlig. Dette er nok den eneste Doors-platsa som er så bangertett.

Morrison og Manzarek tar enormt mye plass på plata, berettiget, men denne gangen prøvde jeg å vie mer oppmerksomhet til Krieger og Densmore. Orgelet og gitaren er ofte i tospann, såpass innflettet at man av og til kan bli lurt til å tro at gitar er orgel eller orgel er gitar. På ganske mange av låtene gjør de til og med et poeng ut av dette ved å mikse gitar og orgel i samme kanal.

Men ja, en absolutt klassiker og uten tvil en av de beste debutplatene gjennom tidene.

Det virker som Jonathan Richman har sunget om "the old world" hele karrieren sin. Tekstene har et nostalgisk, tidvis naivistisk preg, og musikken nikker hele tiden bakover. De nikker en del framover også, så det er en slags metaforisk headbanging.

De har uten tvil lært/stjålet mye av Velvet Underground, men jeg hører også mye The Doors ("Astral Plane" og "Hospital"!) og Stooges ("She Cracked" og "Someone I Care About") inni der. Men steal like an artist, det ville ikke vært noe tvil om jeg hadde hørt Richman/Modern Lovers i bakgrunnen på jukeboxen på ei kneipe uti verden.

Plata er definitivt en klassiker innen punk/new wave og helt på høyde med Talking Heads og Television, som kanskje er de mest naturlige å sammenligne med blant de samtidige. Men Modern Lovers var først!

Litt Disney-musikalmusikk, litt Owl City, litt Coldplay og litt Dixie Chicks. Syns det funker mest når det lener seg mot country/folk. Ellers så skjønner jeg ikke hvordan Sufjan Stevens har så mye mer cred enn Coldplay. Syns til og med Coldplay har holdt seg bedre enn dette. En singer/songwriter skulle skrive noen originals til en Disney-film på midten av 2000-tallet?

Det er vilt hvor hard musikken fortsatt er, snart 60 år senere. Et av tidenes åpningsspor, og helt latterlig hvor bra Black Sabbath er.

Her har vi et album hvor man har plukket det dårligste fra 2000-tallet, det dårligste fra sein Fleetwood Mac, det dårligste fra We Are The World og det dårligste fra det forrige Emmylou Harris albumet vi fikk. Snork

Altfor mange år siden jeg har hørt dette albumet. Hørte mye på det i samme periode som jeg oppdaget Beck, men etterhvert ble det bare Beck og ikke noe Eels.

"Novocaine For The Soul" og "Susan's House" er favoritter, men det er egentlig ikke noen svake partier å bemerke. Det er interessante vendinger, fint, catchy, melodiøst, interessant og et sound av de sjeldne.

Og jeg syns dritevokalen funker ganske bra

Helt greit. Veldig safe plate å ha i bakgrunnen om man driver en kafé

Dette er noe av den beste housemusikken jeg har hørt. Det er fengende, melodisk og interessant på samme tid. Det hjelper nok også at det er såpass varierte uttrykk på noen av låtene også. Veldig deilig å lande med "The Anchor Song", som er så uperfekt og røff at den bare kan bli vakker.

Dette er kanskje slik Langsomt mot nord høres ut for andre land?

Jeg viber med denne plata. Det er ikke all jazz som treffer meg, men denne sitter. Jeg liker godt at den er så melodiøs. Trommelyden på "Take Five" gir meg gåsehud, det er så mektig.

Ikke akkurat ZZ tipp topp.

Det er en veldig uheldig blanding av disco og bluesrock. Som om de har hørt Kiss sitt forsøk og prøvd å gjenskape det, men det låter mer som en parodi til tider.

Med unntak av "Gimme All Your Lovin'", "Sharp Dressed Man" (Guitar Hero-nostalgi) og til dels "Legs" så er dette classic rock gone wrong.

Van the man!

Et veldig godt livealbum som minner om de bedre livegreiene fra The Band (som han har spilt med) og Bruce Springsteen i sin prime. Blir genuint glad av å høre denne versjonen av «St. Dominic’s Preview». Det er liksom mer gamp enn i studioversjonen. Og den fela (?) i bakgrunnen!

Bandet er forøvrig helt supert. De spiller Morrison god hele veien, som like greit lirer av seg en hitparade. Eneste grunnen til at albumet ikke når helt opp er når han roter seg borti boogiewoogie og bluespastisjer. Det er ikke UMULIG at plata hadde gjort seg bedre som singel-LP

Startet lovende, som et litt røffere og mindre retro Jet. Kanskje litt nærmere The Datsuns. To band fra rock revival-bølgen jeg holder høyt. Litt Iggy-aktig vokal oppå det hele. Men så rakner det litt. Det er litt som musikk og vokal splitter lag på "Kiss Like Lizards".

Skjønner at det skal låte tøft, men syns det låter litt flatt. Begynner å minne mer om grunge. Kanskje det er fordi jeg måtte høre plata på Youtube. De prøver seg på noe dronegreier utover dette, men det funker sånn passe. Liker "Getting Bright At Night", men "Big Sleep" føles igjen litt som om vokal og instrumenter ikke spiller på lag. "Meatmaker" høres ut som en parodi på Suicide, men det virker bare malplassert her. Som om bandet gikk tom for ideer.

Jeg liker jo plata, og syns den er viktig, men de perfeksjonerer soundet og stilen på "Just Like Honey" og lager ganske mange varianter av et par låter. Heldigvis tåler jeg det fordi plata er nesten transcenderende, drømmende. Det er så latterlig kult selv om det høres ut som de har tatt opp vokalen på et toalett. Det er jo nesten en gimmick at alle låtene kunne vært med i en midwest indiefilm.

Det er først nå det har slått meg hvor mye plata minner om Suicide, men også Velvet Underground såklart (særlig "Cut Dead". Men likevel er det noe eget de har klart å få til med det fine nesten popaktige som ligger under all støyen. Gitarer som spiller små melodier i det fjerne som nesten ikke lar seg oppdage av støyen.

Likte det overraskende godt, men som andre påpeker her så burde det vært en enkel-LP. Starter med friskt mot, men mister motet litt halvveis når det blir drugt.

Funker bra det her, men savner sterkere låtfokus.

Mulig plata hadde fått en femmer etter flere gjennomlyttinger, men akkurat nå føles den som et litt slapt The Cure-album (men et slapt The Cure-album er bedre enn mye annet). Føler det faller mellom goth og new wave og det edger meg litt i begge retninger, men jeg føler jeg vil ha utløsning i en av retningene.

Dette var smooth. Da er det vel per def yacht rock?

Fin popmusikk og plata føles ikke overprodusert som så smoothe plater pleier å være.

Har hele tiden trodd "Smooth Operator" var en Sting-låt, så det var greit å få puttet halen på eselet. Hadde ikke hørt noen av de andre låtene før, men er flere perler. Særlig "When Am I Going To Make A Living", bare gi meg enda litt mer av det orgelet i starten.

Litt hummer og kanari. Høres egentlig mest ut som Moog-plater fra 60-tallet, hvor målet først og fremst er å vise hva som går an å få til av lyder. Enten det er måker ("Chapel Street Market 9am") eller sånn springfjær som er på arkitektlamper ("Bubble and Slide II", "Ballad of Nicky Mcguire" m. fl.)

"Tow Truck" er vel egentlig høydepunktet, men savner vokal. Hele plata hadde godt av litt vokal, for det instrumentelle eller soundmessige er ikke sterkt nok til å stå alene.

Og "Duke of Earlsfield" høres 100 prosent ut som de har spilt Crash Bandicoot mens de var ballefjerne og prøvde å gjenskape det innenfor sitt landskap. Litt kult, egentlig.

Hva kan jeg si? Jeg syns Elvis er helt konge. Han leverer med en innlevelse som er sjelden, selv om låtene er skrevet av helt andre. I en tid hvor alle spilte andres låter skilte han seg ut med denne evnen (og mye annet). Han får meg til å tro.

Albumet i seg selv lider av det samme som de andre 50-tallsalbumene vi har hatt. Nemlig at er det er laget før album era