Dette albumet kunne vært skikkelig fint, om det ikke hadde vært for den forferdelige, glatte 80-tallsproduksjonen. For plata har helt enestående vokalister og musikere, og flotte låter, men blir tatt helt ut av det med produksjonen. Det er synd
Visste jeg kjente «My Dear Companion», som er en av høydepunktene på plata, fra et sted. Ingebjørg Bratland oversatte den til «Min aller kjæreste». Hennes versjon har en produksjon jeg takler langt bedre
Rated 10/10
Jeg ventet meg egentlig litt øvingslokaleestetikk fra The Fall, som bare forståsegpåere liker å smykke seg med. Men dette er jo dritkult
Det er overraskende poppa, men er likevel og snuser på det eksperimentelle. Jeg tenkte ofte på Sonic Youth mens jeg hørte på plata. Det er kanskje noe med når de bryter opp noen av låtene med støyete lydlandskap.
Produksjonen er tight, og det er ikke sikkert plata hadde funka uten. Også gøy å se at det er John Leckie, som også produserte debutplatene til De Press og The Cut.
Jeg var egentlig klar på 4, men så starta jeg plata på nytt og skjønner at dette er en ny favoritt fra prosjektet
Rated 6/10
Jeg vil så gjerne forstå greia med Prince, men alt jeg hører er flate 80-tallstrommemaskiner og knullete vokal. Det føles bare ikke så genialt som folk skal ha det til. Syns plata funker best når den går i soul/funk-sporet. Med "The Cross" og "It's Gonna Be A Beautiful Night". Det minner litt om debutalbumet.
"Play In The Sunshine" høres ut som den kunne vært med i en av Vacation-filmene? Også artig å høre hvor skamløst Beck har stjålet fra Prince sin "Adore" på sin egen "Debra".
Rated 8/10
Jeg trodde også lenge at Guided By Voices var en synthgruppe fra 80-tallet, men jeg trodde det frem til i dag. Jeg trodde også at Alien Lanes bare hadde masse bonusspor, helt til jeg så at det var vanlig lengde på plata.
Plata minner meg litt om 69 Love Songs, og er en øvelse i effektiv låtskriving. Det funker overraskende ofte, men det er de låtene som er lenger som treffer meg best. "Game of Pricks" er helt fantastisk og jeg måtte spille den flere ganger før jeg gikk videre. "Motor Away" og "Blimps Go 90" er også høydepunkter.
Det høye antallet låter føles ikke stressende, men en del av de mer eksperimentelle låtene bikker nesten over i novelty (særlig "Ex-Supermodel" og "Gold Hick".
Selv om plata kun er 40 min ish, så føles det som den kunne vært strammet opp litt. At de bedre låtene hadde fått noen ekstra sekunder og kutta noe novelty fra plata. Det blir litt som skits. Og jeg elsker jo skranglete plater, men mot slutten høres det litt for øvingslokale ut. Men alt i alt en veldig fornøyelig plate fra et band som jeg vil høre mer av.
Rated 6/10
Altså, det låter jo dritkult, men det står og faller veldig på låtene. Dessverre er det ikke alle låtene som funker.
Det starter knallsterkt med "Deceptacon", men ofte høres låtene litt påtatt ut. At det virker mer som det er viktig å høres ut som man er kul og skranglete. Jeg ender opp med å direkte kjede meg på låter som "Dude Yr So Crazy" og "Friendship Station". Men må nevne "Eau d'bedroom dancing" og "What's Yr Take On Cassavetes" som høydepunkter. Heldigvis er plata kort, som gjør den mid istedet for kjip.
Rated 6/10
Jeg trodde ikke jeg likte disco, og det gjør jeg nok ikke for det meste, men Chic er et hederlig unntak. Nile Rodgers spiller så ufattelig kult, og det er rått hvor gjenkjennelig han spiller. Første gang jeg ble var på han var på "Get Lucky", og jeg må si at den låta er en god hyllest til denne musikken.
C'est Chic er nedpå for det meste, og det er en plate som både funker på diskoteket og med henda bak hodet på divanen. Men selv om jeg likte både soundet og deler av låtene så blir det litt for repetitivt av partier som ikke er altfor spennende. Kanskje hadde den nådd helt opp om jeg hadde likt å danse, men det gjør jeg ikke, dessverre.
Rated 8/10
Orange Juice er veldig Discover Weekly-band for meg, og jeg har egentlig likt alt jeg har hørt av dem.
Liker Rip It Up også. Det er en god sjangerblanding, og det minner meg litt om Talking Heads. Det er også funky og behagelig å høre på. Plata ligger og vaker et sted mellom 4 og 5. Tipper den ville nærmet seg 5 desto flere ganger jeg hører det. Men siden vi skal gjennom 1001 album så får den få 4 nå
Og OJ må jo ha vært hovedinspirasjonen til Morten Jørgensen? Særlig i Lumbago.
Rated 6/10
I hodet mitt har dette albumet vært en skikkelig klassiker, men nå låter til og med "Black Hole Sun" og "Spoonman" blekere enn jeg husket.
Det virker som jeg har utviklet en allergi mot grunge gjennom dette prosjektet. Selv om jeg tenkte at Superunknown egentlig skilte seg ganske mye ut ved å være mer psykedelisk. Slik som på nevnte "Black Hole Sun".
Plata er ikke helt krise, liker mye av soundet. På "Limo Wreck" tenderer det mot stonerrock, som jeg syns funker godt. Vokalen funker ikke så godt for meg lenger, dessverre.
Og siden det er et CD era-album er det selvfølgelig altfor langt. Etter litt over en time så sitter jeg igjen med et inntrykk av et helt ok rockealbum som fungerer bedre i bakgrunnen enn til aktiv lytting.
Rated 4/10
Jeg hørte mye på både "Sunflower" og "Can You Heal Us (Holy Man)" på et tidspunkt. De to låtene står seg dels fortsatt, men det er kanskje en grunn til at jeg aldri hørte noe særlig på resten av albumet. "Shadow of the Sun" funker også.
Mye av det låter veldig datert. Voldsomt 90s på vondt. Selv om "All The Pictures On The Wall" høres ut som en mindre kjent Clapton-låt fra 70-tallet.
Deler av plata er sånn holde kaffekoppen med to hender-aktig, men så er det når Weller skal tøffe seg med rocka partier det går galt. Det er litt 70s-partier, som på "5th Season", men også grungeaktig på "Has My Fire Really Gone Out?" Ja, kanskje Style Council og The Jam var peaken.
Men selv de holde kaffekoppen med to-henderaktige låtene er masete produsert. "Country" og "Foot of the Mountain" har en gitarproduksjon som gir meg gåsehud på feil måte. Mer som skraping på tavle. Låtene er generiske og bare surrer i bakgrunnen. Hadde vært perfekt på en kafé hvor man kan holde kaffekoppen med to hender, om ikke produksjonen hadde vært så masete.
Rated 4/10
Disco og RNB er ikke helt min greie. Det låter smooth og velprodusert, men syns det er få gode låter. Åpningssporet åpenbar banger. Hadde tenkt å gi 3, men så hørte jeg siste halvdel av plata.
Rated 10/10
Mens jeg sitter og skriver dette kikker jeg ut av vinduet på snøen som blåser forbi. Her inne er det rolig og snøen ser lett ut, jeg hører bare Nick Drake synge og spille. Hadde jeg gått ut hadde jeg kjent kulden og snøen slå mot ansiktet og alt som nå ser rolig ut hadde føltes kaotisk.
Nick Drake er såpass tilbaketrukken i sin stil at man ikke alltid kan høre det vonde og det kaotiske i han.
Det er ikke bare tekstene, men også den upolerte gitarspillingen vekker ettertanke. Det ligger et ubehag i gitarspillet på "Know". Ikke fordi han spiller dårlig, men at han bruker det uperfekte spillet til sin favør. Det er helt utrolig hvor godt han får til følelser kun med gitaren. Jeg har problemer med å forestille meg hvordan denne plata kunne vært med andre musikere i tillegg, siden gitaren allerede fyller så mye.
Nick Drake er på mange måter kanonisert i ettertid, men fortsatt ikke noe household name som Leonard Cohen og Simon & Garfunkel. Det fortjener han.
Rated 6/10
Høydepunktet på plata er «Daydreamin’». Ellers er det meste nesten-bra. Helt ålreit. Det høres litt ut som Fiasco har arvet samples Kanye West har hatt i boden
Rated 4/10
Mener det har kommet mange gode plater ut av poptimismen. ArchAndroid sikter høyt, men lander sånn ca. midt på treet. Første delen av albumet er nok best, selv om det høres ut som musikerne skynder seg. «Faster» er høydepunktet for meg her, og jeg måtte google om Monáe er britisk. Jeg er utrolig svak for synthlyden på «Civil War», og syns det er en interessant låt. Tror den hadde vært høydepunktet mitt om ikke alt annet på låta hadde vært så masete og synthen hadde vært enda mer fremtredende.
Plata rakner nesten fordi den spriker så mye. Det er mye potensiale, kule detaljer og melodier, men det sitter aldri helt. Selv «Tightrope» med et slags storband låter labert. Jeg regner med at alt går så fort fordi Monáe er en god rapper og vokalist og alt virker å være bygget rundt vokalen hennes etter den er tatt opp?
Del to husker jeg nesten ingenting av etter å ha hørt den, men Of Montreal gjør en slags David Bowie-parodi som virker malplassert. «Wondaland» er catchy og en låt jeg kan høre flere ganger.
Ja også er jo albumet altfor langt. Er ikke CD era over innen her?
Rated 6/10
Et litt mer klaustrofobisk album enn Low. Det føles litt crowded, men de ordinære låtene her mer gjennomarbeidet enn Low.
Etter to intense låter er det en ganske deilig følelse når "Heroes" åpner opp og tar det ned igjen. Robert Fripp er et utrolig bra tilskudd til plata. Det er kjedelig å hylle tittelsporet nok en gang, men jeg syns Fripp virkelig gjør sitt for å løfte den. Ja også "Blackout" da.
Det er dessverre litt for mange fillers på albumet til at det når helt opp hos meg. Det er vel egentlig en del av det instrumentale på B-siden som føles litt umotivert, samme problem som Low. Hvis jeg ville hørt lange krautrock-inspirerte instrumentalpartier så er jeg mest keen på å gå til kilden.
Selv om ikke Berlin-trilogien er peak Bowie for meg, så har jeg tenkt at Heroes har vært min favoritt av dem, men etter å ha hørt Low igjen i går så begynner jeg å helle mer mot den. Ikke at det er så mye som skiller dem.
Rated 4/10
Dette høres ut som teatergruppa har laget en musikal-versjon av James Bond. Jeg river meg ikke i håret av å høre på det, men det er virkelig ikke noe for meg. Fin vokal
Rated 10/10
Gillian Welch er et navn jeg har hørt mange ganger, men aldri blitt nysgjerrig nok til å sjekke ut. Nå er jeg tvunget og glad for det.
Det er et herlig nedstrippet album, som har et slags tidløst countrypreg. Låtene kunne vært skrevet for 100 år siden eller de kunne vært skrevet i dag. Det er nok en del tradisjoner i countrymusikken, og når du stripper det ned til gitar, banjo og sang så får du det i sin pureste form. Tiåret jeg tenker mest på er 70-tallet, 90-tallets altcountry og til og med helt tilbake til Hank Williams og Blind Willie McTell (noe blues er det jo i country også).
Det er en melankolsk plate, men det er en melankoli jeg får lyst til å være i. De lengre låtene er som meditasjoner. Selv etter nesten 15 min med "I Dream A Highway" hadde jeg lyst på mer.
Det er en kjærlighet for musikken som hele tiden skinner gjennom, og den plata her bør finnes i samlingene til alle oss som har en tilbøyelighet for å like countrymusikk.
Rated 6/10
Jeg må si at Low har ikke vært noen højdare for meg. Jeg har vært mest opptatt av Ziggy, Young Americans osv., men Berlin-trilogien har vært litt for lavmælt. Dessuten har Kraftwerk vært det mest fremtredende krautrock-bandet for meg, og der syns jeg alltid Bowie har bleknet i sine bidrag til krautrocken. Mens Gary Numan og Tubeway Army har tatt det et steg videre.
I dag viber jeg bedre med Low. Det er en ligge med henda bak hodet på divanen-vibe. Husket bare "Speed of Life" og "Sound and Vision" fra plata. Sistnevnte fordi Beck gjorde en storslått og formidabel cover.
Til tider tenker jeg viben har vært viktigere enn å skrive låter. For eksempel slutter "Sound and Vision" så brått at det virker som Bowie tenkte han hadde en kjempeidé, men ikke visste hvordan han avsluttet den. Beck skrev en coda til den da han covret den, og løftet låta.
Egentlig er det flere låter som lider av å virke som gode ideer uten avslutning, for eksempel "Be My Wife". "Always Crashing in the Same Car" balanserer vibe og låt godt, men generelt føles det ut som det egentlig finnes en extended cut av plata som plateselskapet kunne casha inn på.
Instrumentaldelen av plata er rett og slett kjedelig. Låt sikkert helt utrolig da synthmusikk var nytt, men jeg syns ikke det har holdt seg så bra.
Rated 10/10
Dette er vel brått det mest countryaktige albumet til The Band, og det var en stor innflytelse for både countryrockere og band i helt andre sjangre. Det var motstrøms da hippibevegelsen begynte å ligne hovedstrøms. Da alle skulle gjøre de mest spaca greiene, med lange låter og dilldall, tok The Band det helt ned.
Jeg syns til og med det er modig å starte et album med en låt som "Tears of Rage". Den har ikke starterenergi, men akkurat her er det kanskje poenget? I The Band-katalogen har jeg holdt konsertalbumene høyest, og den selvtitulerte oppfølgeren har flest av favorittene mine.
Men Music From Big Pink er virkelig et flott album. Jeg tror til og med plata kunne klart seg uten "The Weight", men det er selvfølgelig best at den er der. En av all time beste låter.
Selv om The Band på dette tidspunktet var uløselig knyttet med Bob Dylan, så står de helt på egne ben. Joda, han har malt coveret og skrevet "This Wheel's On Fire" og "I Shall Be Released", og er medskribent på "Tears of Rage". Sånn sett hadde de mye å bevise, og de innfrir, og har en enorm selvtillit, spilleglede og kameratskap mens de gjør det. Jeg tror den eneste låta som ødelegger stemningen litt er "To Kingdom Come", som låter fjollete, men som er irriterende catchy også.
Det kan også nevnes at jeg pleide å være med i Facebook-gruppen: The Band is called The Band because they are THE Band
Rated 6/10
Jeg er veldig glad i Nick Cave, og hadde til og med en t-skjorte det sto "Murder Ballads" på. Men selve albumet har aldri vært blant mine gjengangere i Cave-katalogen. For meg blir det litt Tim Burton-aktig, en slags påtatt estetikk som er litt for tivoli-aktig for min del.
Det er høydepunkt på plata, og den starter sterkt. De to tradlåtene "Stagger Lee" og "Henry Lee" funker veldig bra og funker tekstmessig fordi det er ekte murder ballads, resten blir litt fan fiction. "Where the Wild Roses Grow" har heller aldri vært noe for meg, men jeg skjønner at det er hiten fra plata.
Syns også det er gøy med Dylan-coveren på slutten, med det mest brokete pubkoret med solister som har fått boltre seg i et studio noensinne. Det er ikke mye å hente fra plata den kommer fra, Down in the Groove, så det er nok like greit at Cave valgte "Death is Not the End" og ikke "Ugliest Girl in the World". Jeg lurer på om Cave hørte plata til Dylan og ble like skuffet som så mange ble, og fant ut at det var mulig å gjøre "Death is not the End" bedre i alle fall. Han klarte det i alle fall.
Rated 8/10
Dette er bra, men syns det blir lavmælt litt for lenge. Det er kanskje grunnen til at jeg aldri har kommet helt inn i gruppa.
