Reviews by tonyab

Musikalsk er dette albumet helt prima, men McCartney klarer alltid å fjolle til tekstene litt. "Jet" er vel oppkalt bikkja hans og bonussporet "Helen Wheels" handler om bilen hans.

Men "Jet" er jo en helt konge glamrocklåt likevel. Og riffet til "Let Me Roll It" er jeg overrasket over å ikke ha hørt samplet mer og generelt på barer og fjernsyn.

De fem første låtene er catchy og velproduserte. Det låter altså så fett. Før pleide jeg å bli i tvil da "Mamunia" kom på, og jeg forbandt den litt med "Wild Honey Pie", men det er egentlig en fin, minimalistisk låt. "No Words" høres mer ut som en George Harrison-låt faktisk, og det er ikke meg i mot.

"Drink to Me" burde spilles på alle barer idet de stenger. Det er også en perfekt avslutning på plata, bare at det ikke er det. Og det gjør ikke noe når vi får "Nineteen Hundred And Eighty Five" servert som dessert. Det er helt utrolig at alle fire beatles klarte å lage så gode album etter å ha levert som perler på en snor i så mange år.

Burde ikke Pavement egentlig vært favorittbandet mitt? Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde blitt frelst på ungdomsskolen hadde livet mitt sett helt annerledes ut. For eksempel hadde jeg nok hatt Macbook med klistremerker på.

Hadde "Gold Soundz" eller "Cut Your Hair" vært like kule om et annet band hadde skrevet den? Er låta så god, eller er det soundet som gjør det? Det skranglete lydbildet appellerer til meg og er noe jeg ofte savner i nyere produksjoner. Som om det er bevis for at det er ekte.

Debbie Harry er kanskje den eneste som får boblestemme til å høres kult ut?

Plata føyer seg inn i den lange rekken av plater jeg pleide å høre en del på, men som jeg ikke har hørt ordentlig på på en stund. Jeg oppdaga "One Way or Another" via spillet Driver: Parallel Lines (ja takk til remaster av 70-tallsdelen), og syntes den var rå. Nå klarer jeg ikke unngå å høre dansebandrytmen etter en uspesifisert kompis påpekte det. Men liker den likevel.

Plata har mange fine poprocklåter. Både "Picture This", "Sunday Girl" og "Heart of Glass" er klassikere. "Fade Away and Radiate" pleide jeg å skippe, men nå liker jeg den. Istedet skipper jeg gjerne "Pretty Baby".

"Hanging on the Telephone" er en ypperlig coverlåt av kultbandet The Nerves, selv om de ikke helt klarer å fange desperasjonen i originalen. Samtidig er Buddy Holly-coveren "I'm Gonna Love You Too" en liten oppgradering.

Sammenlignet med de andre platene til bandet er Parallel Lines kanskje det musikalsk mest ambisiøse. Bandet tester ut mye greier. "I Know But I Don't Know" høres både ut som en litt forglemmelig Police-låt og en litt bra Tubeway Army-låt samtidig. Det er sprøtt. Selv om de prøver mye greier så er det noen deler av albumet som låter litt uferdig. "Will Anything Happen" og "11:59" har kjempepotensial, men edger meg bare. Sistesporet kunne de bare latt ligge.

Og soundet er jo gjennomgående flott. Jeg hører punkeedgen i det hele, samtidig som det kan låte som penkledde Top of the pops-band fra midten av 60-tallet. Kanskje tenker jeg det særlig pga omslaget? Uansett, en nesten helt solid plate. Bare ikke tråkk akkurat _der_, så går det fint.

Har hørt mest på 77, og selvfølgelig Norges svar på Talking Heads: deLillos.

Men Fear of Music var et gledelig gjenhør. Dette er en new wave-klassiker, og artrock? Vet ikke, men man kan høre at bandet har sugd til seg innflytelser som en svamp. Åpenbart allerede fra "I Zimbra", men for eksempel "Memories Can't Wait" låter som om Kraftwerk skulle spilt inn en låt med ekte instrumenter. Plata groover godt, kanskje takket være sugerøret inn i "verdensmusikken". Jeg tenker at det ikke er feil å kalle Talking Heads og The Police for New wave-søskenbarn sånn sett, kanskje til og med brødre.

Men Talking Heads er i høyeste grad et band for seg selv, og som er vanskelig å gjenskape. Once in a lifetime, med mindre du er deLillos.

Jeg syns dette var overraskende kult, og digga de 3-4 første låtene. Så føltes det som et søkk av mer eller mindre det samme, før vi var oppe og nikka med "Eles" igjen. Tipper samlealbumene til Veloso er utrolig kule.

Nå begynner det å bli en stund siden jeg hørte In the Court of the Crimson King i sin helhet, men jeg mener dette albumet har en bedre helhet? Selv om den ikke har låter av "21st Century Schizoid Man"-kaliber.

Tittelsporene er gromme instrumentaler som bare låter slik prog skal låte. Fiolinen blender inn perfekt og er et subtilt høydepunkt der den dukker opp. "Easy Money" kunne like gjerne vært en av de bedre Pink Floyd-låtene. PF er litt hypa, men de har jo også noen gode låter.

"The Talking Drum" er litt nørd, men det er vel obligatorisk at trommeslageren på et progalbum får vist seg litt fram. Heldigvis er det fiolin der. Alt i alt en plate jeg gjerne hører flere ganger og føler jeg allerede burde ha hørt en god del gjennom livet.

Et litt anonymt Smiths-album. Lite som stikker seg ut. Men et ok Smiths-album er ganske mye bedre enn mange andre album.

Dette er en overraskende sterk debut. De fleste som har eid en gitar har vel klimpret «Sweet Home Alabama» og kanskje har man også spilt Guitar Hero og slitt seg gjennom «Free Bird». Men denne plata er mer enn bare «Free Bird», selv om den kunne godt vært «Free Bird» i 50 min også.

Egentlig er det bare «Gimme Three Steps» som kan minne om den ballete sørstatsrocken jeg hadde sett for meg at det skulle være, men istedet slenger de «Simple Man» og «Tuesday’s Gone» som er to nydelige ballader. Egentlig er det ingen svake spor på plata, og det burde egentlig ikke vært noe i veien for at denne plata kunne vært like kanonisert som Zeppelin sine.

«Free Bird» er forresten ikke kun en gitarlåt. Fy faen som rytmeseksjonen jobber også.

Jeg liker Wu Tang godt, og derfor skulle jeg ønske jeg likte dette bedre. Klarer ikke helt å sette fingern på det, men låtene gir meg lite. Skitsene er for mange (og det mener jeg om mine favoritter De La Soul også). Rappingen drukner litt i bunntunge låter. Kan hende det sitter bedre etter flere gjennomlyttinger, men i denne omgangen er det midt på treet for meg.

Dette er ikke helt min kopp med te, men likte det bedre enn jeg trodde. Det var ikke den masete housemusikken jeg trodde det kom til å være og som jeg syns er ganske kjedelig. Men det tenderer mot det i noen låter, slik som "Black Flute". Mens låtene jeg liker best er slik som "Original" som heller mer mot Air, Röyksopp, Lindstrøm et al.

Denne plata hadde hatt godt av en ny stereomiks. Monomiksen gjør det ikke for meg heller.

Flere av låtene er laget for å ha litt trøkk. Både "Sunshine of Your Love", "SWLABR" og "Tales of Brave Ulysses". Dette er faktisk en plate jeg har hørt mye på, og jeg var så fan at da en venn og jeg fikk oversette "Sunshine of Your Love" til "In Licht Vor Deine Liebe" og spille den inn i et profesjonelt lydstudio til tysktimen. Men nå låter den litt svak, selv om låta er dritfet.

Sånn som plata låter nå så funker "Dance the Night Away" og "We're Going Wrong" ganske godt uansett. "Blue Condition" og "Mother's Lament" har jeg aldri likt noe særlig og "Take It Back" har blitt litt for boogie for meg.

Den vipper mellom 3 og 4, godt hjulpet av litt nostalgi.

Musikk som er perfekt til å drikke kaffekoppen ved kjøkkenbordet med vinduet åpent. Eventuelt ta en "Breakfast in Bed".

Jeg er en Elephant man, uten tvil.

Ingen stadionkor har klart å ødelegge "Seven Nation Army" for meg, og det tror jeg handler mye om det Jack White får til med gitaren sin.

Jeg har vansker for å høre for meg et annet band gjøre "The Hardest Button to Button". Det er et riff som er perfekt for amatørgitarister og en beat som er perfekt for amatørtrommeslagere. Så det kunne hørtes ganske kjipt ut om det ikke hadde vært for soundet. Det er jo egentlig ingen som høres ut som White Stripes før eller etter. Det er utrolig hva de får til med så få ingredienser. White Stripes er litt som cacio e pepe eller carbonara.

Det er vanskelig å velge en favoritt blant platene deres, for det er så og si ingen svake låter. Samme gjelder her. Selv den mer køddete "It's True That We Love One Another" er så sjarmerende at jeg alltid blir glad av å høre den. Jeg vil også nevne "In the cold, cold night" som et spor hvor Meg får skinne i kanskje platas mest mest minimalistiske låt. Får vibber til Nancy Sinatra.

Tenker mye på Sting mens jeg hører den plata her. Det er vel det at begge har vært med på noe sinnssykt tøft på 70-tallet og ender opp med å lage noe helt streit poprock på 80-tallet.

Trodde jeg hadde hørt "Sledgehammer" før, men kan ikke huske den. Er kult, og "That Voice Again" trodde jeg faktisk Sting var med på. Apropos duett så slår det jo aldri feil med litt Kate Bush.

Jeg er nok mer fan av rockeopera-Green Day enn de tidlige punkeplatene. "Basket Case" er alltid god S, "When I Come Around" er en slugger, men mesteparten av låtene er kjappe låter som i stor grad ligner på hverandre. Et format Ramones totalt nailer, men jeg syns stemmen til Billie Joe låter litt "død" oppå instrumentene. Håper vi får et gjenhør med American Idiot i denne lista også, sånn jeg husker den så er det en soleklar 5.

Hørtes ut som Jeff Buckley hadde digga Beatles enda mer. Eventuelt Tim Buckley?

Hadde store forventninger til plata, men følte ikke helt at det innfridde. Noen fine låter, kanskje særlig "Hometown Waltz", men kjedet meg litt fordi det føltes litt tannløst. Flinkismusikk

Jeg tror dette kunne vært mye kulere om det ikke var produsert så livløst. Høres like 90s ut som coveret.

Som med de fleste platene til Smiths så er dette også et deilig album. De nailer lydbildet så det høres ut som en melankolsk drømmeverden. Gitarene er upåklagelig med små fiffige riff som lurer i lydbildet, og jeg har egentlig ikke tenkt over hvor viktig bassen er i Smiths før nå. Elsker bassingen på "Rusholme Ruffians" og "Barbarism Begins At Home".

Helt ålreit, men ikke en plate som blir med meg videre. Føler Superfamily naila energisk poprock bedre, 120 days naila dronene bedre og at MGMT, Tame Impala og Gypsy and the Cat naila psych bedre. Høydepunktet var "The Soft Season"

"These Days" har jeg loopet mange ganger uten å vite at det var Jackson Browne som skrev den. Før jeg gikk videre med Nico måtte jeg høre Brownes egen versjon fra 1973. En fin Eagles-aktig countrylåt, og jeg tror jeg definitivt må høre mer på Browne.

Men det Nico har fått til med den låta er såklart mye mer minneverdig. Det er faktisk Browne som spiller fingerspillet på den, og det er litt skittent spilt opp mot de flotte strykerne. Stemmen til Nico blender det perfekt med sin ikke klokkerene, men nydelig særpregete stemme.

Plata er også produsert av Tom Wilson, som jo har jobbet med både VU og Bob Dylan, for å nevne noen. Nico har visst på et tidspunkt mislikt albumet selv, fordi hun egentlig ville ha mer bass og trommer, men hvor da? Det hadde vært interessant å høre hennes egentlige visjon for albumet, men jeg må si at selv savner jeg ingen instrumenter. Det er minimalistisk og de få instrumentene som brukes er brukt på en så kløktig måte.

"It Was A Pleasure Then" kunne godt vært en VU-outtake. "Nico gjør også "I'll Keep It With Mine" bedre enn Dylan selv.

Plata er litt seig til tider, men det er egentlig bare deilig. Angrer på at jeg ikke har hørt mer på den før.