Reviews by tonyab

Jeg har utsatt dette albumet fordi jeg har tenkt at "Ironic" suger.

Men "All I Really Want" overrasker. Litt sånn trommemaskin-grunge med Bob Dylan-munnspill, og utrolig kul vokal. Og jeg syns det er mye kult som skjer med melodiene og detaljene utover plata, men jeg blir lei av at det føles som musikken bare ligger under som et karaokespor til tider. Det låter litt flatt, rett og slett.

Det er også grungeelementet. Vi har vel etablert at grunge ikke er så velkommen i vår lyttergruppe (med mindre det er Smashing Pumpkins). Jeg tenker også det handler mye om at det minner om veldig mye av den forferdelige musikken som ble påvirket av grungen, slik som Three Days Grace og Nickelback.

Men som sagt, mye bra på melodifronten. Åpningssporet og "Hand in My Pocket" er fint. "You Learn" kunne jeg likt, om ikke produksjonen hadde vært så innmari komprimert. "Ironic"? Ikke så ille som jeg husket, men dårlig forståelse av hva ironi er

Er ikke tvil om at dette er viktig, men som album er det ujevnt.

Tittelsporet er såklart den største bangeren, men «She’s Fresh» har også mye for seg. Utover det prøver de seg på veldig mye forskjellig, og det er kanskje ikke rart da sjangeren var så pur-ung. Så det er noen singler som fortsatt sitter, og det kommer de til å gjøre i mange år til.

«Scorpio» høres ut som en Kraftwerk-parodi som gikk litt forbi Kraftwerk. Så er det plutselig kasta inn to svisker som teknisk sett er greit fremført, bare veldig mid skrevet.

Men det er gøy å høre albumet med historisk perspektiv. Det gir for eksempel veldig mening at de som har framført norsk parodirap fra 80-tallet har hørt dette og ikke for eksempel Rakim eller Public Enemy.

Norges første rappelåt er visstnok en Crispo-reklame hvor de rapper over beaten til «The Message». Jeg måtte søke den opp på Youtube da jeg var ferdig med originalen og jeg er litt trist over at jeg tenker på Crispo når jeg hører noe som egentlig skal være viktig.

Liker «Angels of Deception» godt, men resten av plata tilhører den delen av poprocken på 80-tallet som ikke helt fikk til dette med synther. Er det Jannicke som synger på «Slow Train To Dawn»?

Ser at det hører en film til, men får ikke så lyst til å se den.

Dette hadde sikkert vært kjempebra om jeg hadde vært interessert i klubbing, men det er jeg dessverre ikke. Liker de mer poppa greiene deres, da.

Det beste med denne plata er fløyta på "Rock the House". Ellers er det mye gøy som skjer her, men plata bærer litt preg av at de prøver å finne formen. Eventuelt bare prøver ting uten noe klar tanke om å finne formen. Mener Beck har hatt den samme filosofien for sine plater, men med bedre helhetlige resultater, selv om Gorillaz har de største enkeltstående hitsa.

Men så har jeg heller aldri brydd meg om "virtuelt band"-konseptet, så det kan jo hende at jeg har gått glipp av noe der, men det går egentlig helt greit. JEg koser meg med Demon Dayz og Plastic Beach, og tror de har holdt seg mye bedre.

Man ikke annet enn å ha en real cool time når man hører på denne skiva. For en hat-trick de tre første platene til Stooges er.

Det er nesten helt utrolig at de har klart å få til dette i 1969. Det er mye som ligner i ettertid, "Not Right" kunne vært skrevet av Jack White, men Stooges er likevel noe helt eget. Litt som The Doors egentlig, og "Ann" høres faktisk litt ut som en Doors-låt. Men det er mye mer frampå enn samtidige protopunkere MC5 feks.

Gitaren drar mye av lasset, men Iggy Pop har en slags Mick Jagger-vibe over både scenepersonlighet og stemme. Første gang jeg hørte "I Wanna Be Your Dog" trodde jeg faktisk det var Jagger som sang. Tekstene er kanskje litt banale, men i 1969 ser jeg for meg at de føltes litt forbudte. Enten å ville være underdanig noen (om det er det som ligger å i være noens hund), å betrakte ei jente med sigarett, eller bare rett fram si "I want some" fra "Not Right". Kanskje derfor det var så lett for meg som tenåring å plukke opp denne plata, og den tidløse musikken, såklart. Evig klassiker.

Cabaret med forferdelig polert 80s sound. Bra det var korte låter, men synd det var så mange av dem.

Tror jeg har hørt mer på dette albumet enn noen S&G-plater, og ja, mer enn Graceland også.

Selv om hans største låter kom ut sammen med Garfunkel, så mener jeg at dette albumet har flere verdige arvtagere. "Duncan" og "El Condor Pasa" kan man fint spille back to back for eksempel. De åpenbare hitsene "Mother and Child Reunion" og "Me and Julio" er certified bangers. "Hobo's Blues" får meg til å skjønne at Lillebjørn Nilsen har hatt plata også.

Men når jeg hører albumet igjen nå så tror jeg soundet er det som treffer meg best. Simon er en mesterlig gitarist og det farger mye av lydbildet, og litt ekstra krydder med alle de snodige instrumentene han trekker fram her og der. Jeg klarer ikke peke på hvilken årstid plata passer best til, kanskje det er en helårsplate. Den føles egentlig bare som en logisk videreutvikling av Bridge Over Troubled Water, og viser at det er null tvil om at det var Paul Simon som dro lasset.

15 min med balletøff pønk. Kan ikke annet enn å like

Plata høres litt ut som om Paul McCartney og Elton John hadde fått et musikalsk love child. Men det er vel bare det som er softrock.

Nilsson har uten tvil den beste versjonen av "Without You", selv om originalen til Badfinger også er nydelig. Det er en intensitet på hans versjon som Badfinger ikke helt fikk til. Så er jo også plata mye bedre produsert enn Badfinger sine plater.

"Coconut" kan jeg klare meg uten. Det er "Wild Honey Pie" om igjen. "Jump Into The Fire" liker jeg godt og "Driving Along" er en fin poplåt. Begge kunne vært med på GTA radio, som jo er en av de største hedersmerkene som finnes.

Teenage Fanclub har tatt med seg arvesølvet fra Big Star og laget herlig støyete powerpop.

Soundet er så utrolig kult, og vokalharmoniene funker veldig bra. Alt i alt en plate jeg liker godt å høre på, men jeg kan omtrent ikke huske en eneste enkeltstående låt i det plata er ferdig. Får litt følelsen av at de har tenkt mest vibe og sound og vært litt meh når det gjelder å skrive låtene. Men plata funker jo bra likevel

Egentlig det første Stones-albumet hvor de blir noe mer enn et garage/bluesband. Ikke at Aftermath er uten det i bunn, men at de også eksperimenterer litt med ulik instrumentering og sjangre. Herlig dulcimer på "Lady Jane" er for eksempel barokkpop som Beatles og flere andre samtidige leflet med. Anbefaler "Pretty Ballerina" av The Left Banke, en av de bedre barokkpoplåtene fra samme år. Så er de jo proto-Doors på "Going Home". Ikke bare pga lengden, men også de primale ropene til Jagger. Åpningssporet "Mother's Little Helper" er dels "Well Respected Man" og dels "østlig musikk".

1966 var et ekstremt godt år for "hva om vi bare gjør dette" i musikken. Og selv om plata har mange gode låter, så stiller de i en klasse bak både Beatles og Beach Boys. Både Between the Buttons og On Their Satanic Majesties Request lider litt av det samme. Det er egentlig ikke før Beggar's Banquet at jeg føler Stones får en skikkelig solid plate fra et band som endelig har vokst opp og funnet seg selv.

For en streak Stones var på på dette tidspunktet. Rett etter urrock-klassikeren Sticky Fingers går de i selvpåført eksil, med heroin og mye div, i et herskapshus i Frankrike. Her lever de og spiller sammen, bokstavelig talt. Keith har skrevet at han var så oppslukt i å lage albumet at han sov under miksepulten. Dedikasjonen høres tydelig.

Allerede fra første låt er energien til å ta og føle på. "Rocks Off" og "Rip This Joint" er ren høyoktan rock n' roll, og det er rett og slett gøy å høre på. Videre blir bluesrøttene deres tydelig fremtredende. Kanskje for siste gang på mange år med den tyngden og overbevisningen. Utover 70-tallet flørter de med både disco og reggae, men her er det fortsatt bluesen som banker i hjertet av bandet.

Countryinnflytelsen fra Keiths vennskap med Gram Parsons svever over plata. Ikke bare på "Sweet Virginia", men også i gospel-gløden på Loving Cup (selv om den ble skrevet pre-Parsons) og den seige, uimotståelige "Tumbling Dice". Riffet på sistnevnte er så tilbakelent og enkelt at jeg ikke skjønner hvordan han fikk det til.

Apropos gospel, "Shine a Light" må være tidenes Stones-låt, uansett hvor mange ganger Scorsese bruker "Gimme Shelter" i filmene sine. Det er lys, mørke og frelse på én gang. Har hørt mye på Primal Screams "Movin' Up" i det siste, og det er en knallåt, men målt opp mot "Shine A Light" blir den i beste fall et forsøk på det samme.

Jeg har tidligere sammenlignet Exile on Main St. med White Album, men det er egentlig urettferdig. White Album mangler retning og drukner i to egoer, to undertrykte egoer og overflødige spor. Exile, derimot, er et rot med visjon. Selv når blues-Stones ikke er min favoritt, bærer gospelkoret og følelsen alt. Soundet passer perfekt til musikken. "Sweet Virginia", "Torn and Frayed" og "I Just Want To See His Face" høres ut som de er tatt opp i en svett kirke i sørstatene. Kulturell appropriasjon eller hyllest? Jeg tror det er gjort med ekte kjærlighet til røttene.

Lyden er skitten, miksen er tett og uperfekt, men det er poenget. Exile on Main St. høres ut som rockemyten: søvnløse netter, rus og gudgiven inspirasjon. Ikke prøv dette hjemme.

Jeg må bare si at jeg ikke er så glad i drum and bass, men kan like det som element i andre sjangre. Opplever denne plata mer melodiøs og det er en fordel. Men altfor lang for en som i utgangspunktet ikke er så fan av sjangeren.

Dette er et album hvor omtrent alle låtene kunne endret livet ditt i riktig kontekst. Bare med unntak av Swamp Song 1 og 2

Men plata holder seg godt. Jeg har til og med kommet over det at "Wonderwall" er overspilt, og jeg tror jeg bare har falske minner av at jeg har hørt den på nach fordi det er så vanlig å forbinde den med nach. "Champagne Supernova" er uansett en mye bedre nachlåt. Jeg hørte mye på samlealbumet Stop the clocks da jeg gikk på ungdomsskolen og den låta kunne jeg skru av lyset og ligge i senga med fjernkontrollen til CD-spilleren for å være klar til å starte den på nytt i det den var i ferd med å bli ferdig. "Cast No Shadow" er også flott, bare for å ikke la den komme i skyggen av de to andre låtene.

Så har man gitarsoundet til Noel som er helmaks. Selv om de kanskje ikke deler filosofien til shoegazerne så er shoegazegitarene her interessante å høre i en anthem-kontekst slik som tittelsporet.

Det er noe med scwhongen her også, en slags coolness som Liam leder an på. Bangeren "Some Might Say" og vibelåta "Hey now!".

Så er jo Oasis kjent for å stjele fra sine helter, og man hører sikkert pianoriffet til "Imagine" på "Don't Look Back In Anger" blant annet, men som The Smiths ville de også slippe album med diverse non-album. Og The Masterplan har blant annet "Acquiesce", "Talk Tonight" og "The Masterplan" som jeg mener hører til plata her. Det er nesten en tragedie at de ikke er med, men så er jo The Masterplan et godt album også.

«My my, hey hey, rock and roll is here to stay.»
Vil Neil Young egentlig ligge med Pocahontas? Og har han tenkt å invitere Marlon Brando med på det? Han synger mye om å bo i tipi og ri på lamaer, «Ride My Llama» høres jo nesten ut som parodi. Tekstene er tidvis ganske cringe, og det preger egentlig mye av det Young har gjort etter denne plata også.

At store deler av grunnarbeidet er gjort live, redder mye. Det låter rått, både den akustiske og den elektriske siden, på hver sin måte. Naturligvis best illustrert gjennom de to versjonene av «My My, Hey Hey».

Jeg tenker på Dylans go electric-periode, da han kombinerte akustisk og elektrisk, hvor The Band (da The Hawks) kom inn i del to. Selv om Dylans akustiske sett har en nerve og intensitet, så sitter jeg ofte bare og venter på at The Band skal slå seg på, fordi jeg vet at det er så innmari mye bedre. Det samme skjer på Rust Never Sleeps. Men hos Young sin akustiske del føles det som han står og tripper og venter på at Crazy Horse skal entre scenen. Den delen mangler retningen og intensiteten Dylan hadde alene, og tekstene blir mer utsatt uten støyveggen bak. Da merker man lettere hvor klønete noen av linjene faktisk er.

Når Crazy Horse først smeller til, er det derimot helt magisk. Det føles som rocken får nytt liv og jeg glemmer nesten all ventingen. Kanskje det er all vrengen som overdøver de kleine tekstene, og takk og pris for det.

Kan jeg bare få åpningsriffet på «Someone Somewhere» på repeat? Kan jeg få være med i en montage på vei hjem fra byen med «Big Sleep» som soundtrack?

Hitlåtene til Minds er episke, men det er nesten urettferdig at den plata her kommer i skyggen av dem. Kanskje litt samme problemer har, ettersom Hunting High and Low er en bunnsolid synthpopplate. Det er så mye kult som skjer i detaljene på New Gold Dream. Små riff som gjør seige låter sublimt catchy. Lydbildet som traff meg perfekt i høstmørket.

Omslaget er kanskje blant de verste jeg har sett, men til gjengjeld blir «Hunter and the hunted» enda kulere når man vet at Herbie Hancock spiller soloen på den.

Tror det er veldig subjektivt fra min side, men jeg syns det høres litt for mye ut som NMH-flinkisjazz blandet med datidens finpolerte rnb-sound, og det treffer meg litt dårlig. Og jeg skjønner at det er et forsøk på et retrosound her, men det funker ikke helt her. Det er for finpolert. Winehouse fikk det til mye bedre på oppfølgeren, mener jeg å huske. Et råere album med minneverdige låter. Jeg kan godt slenge inn "Rockferry" av Duffy her som en joker også.

Anerkjenner at albumet har kvaliteter, men ingen av låtene treffer meg noe særlig. Men det gjør meg ingenting å høre på dette.

Etter to mediocre opplevelser med Nirvana så langt i dette prosjektet, må jeg si at Nevermind står seg mye bedre. Det clean fuzz-soundet er fortsatt fremtredende som på In Utero, men det kler låtene litt bedre her. Nå har jeg ikke telt ordentlig, men vil TRO at fleste av låtene på samlealbumet kommer fra Nevermind. Hvertfall gjennom første halvdelen av plata (også kalt side 1 på vinylmunne), er det hitparade. Trekker fram "In Bloom" som høydepunktet her. Det riffet sitter så godt.

Det faller litt sammen på side to. Hva er "Polly"? En av låtene som faktisk ble kuttet fra Beatles' White Album? "Territorial Pissings" er et karikert forsøk på punk. Det har ikke gått opp for meg at riffet til "Smells" går igjen på "Drain You". Rare greier. "Something in the way" løfter hele denne siden ut av uføret. Til tross for ujevn kvalitet mener jeg plata fortjener å være blant de 1001, for den er på sitt vis fortsatt nokså ikonisk.

Veldig behagelig album! Ikke hva jeg forventet