Reviews by tonyab

Tøft

Litt belasta å digge The Killer, men det er jo perfeksjon av rock and roll. Det eneste jeg har å utsette på er lyden. Bassen i albumet er ikke-eksisterende selv med et over-ear headset og et godt volum. Vokalen forsvinner også litt bak pianoet. Her kunne godt folka bak Revolver-demixen kommet på banen og tatt albumet inn i vår tid.

Golden age of hiphop ass. Albumet låter mye mer modent enn andre plater fra samme tid. Syns ofte tidlig hiphop kan bli litt medley-aktig med sin samplebruk, men her låter det mye mer naturlig og som en integrert del av lydbildet. Flowen til Chuck D sitter og Flavor Flav er såklart tidenes hypeman

Mye kult her, særlig i starten og særlig "Runaway Child, Running Wild". Ellers ispedd litt svisker jeg kunne klart meg uten. Men for all del smooth.

Hørt en del på "Alright" og "Pumping On Your Stereo" og i tillegg The Hotrats (særlig coveren av "Milkshake". Men tror dette er første gangen jeg hører en hel plate av Supergrass.

Fornøyelig album, litt beatlesesque og bare good vibes. Må ha vært et enormt bra liveband i sin tid. Heia britpop

Inneholder minst tre megabangers, deriblant «Genesis» og «Tthhee ppaarrttyy» og den mildt sagt avhengighetsskapende «D.A.N.C.E». Saftige basser og hooks gjennom hele, men blir litt for heftig med ravedelen for min del

Den mest sommerlige av alle Dylan-platene. Både Highway 61 og Blonde on Blonde er røffere og mer bråkete, mens Bringing it all back home er fortsatt tung på kassegitaren. Et perfekt bindeledd mellom folk-Dylan og rock-Dylan. Rett og slett en jævlig bra folkrock-plate. Ingen svake spor, bare pur Dylan-glede

"Lord Can You Hear Me" en av tidenes fineste låter?

Ellers herlig spaca plate, men til tider litt for syrete om man ikke gir seg helt hen og jeg tror ikke jeg er villig til det uansett hvor mye S3 fronter dråger.

Liker energien på albumet. Hvis det skal være sørgelig country må det nesten være Gram. Når det er sagt så liker jeg ikke det glattpolerte soundet, det høres ut som noe Bjøro Håland-opplegg

Har ikke hørt så mye på AF. Har bare tenkt at de er en variant av The Killers, og det er de jo på noen måter. Jeg kjenner til The Suburbs best, men Neon Bible overrasket meg positivt utover det fete orgelsoundet de kjører. Ja, det høres ut som sjablongen til indierock, men det er jo fett?

Favorittene er Nick Cave-låta "Ocean of Noise" og Bruce Springsteen-bangeren "Antichrist Television Blues"

Liker alle platene jeg har hørt av Miles Davis så langt. Viber med denne også, men syns den høres ut som mye annen jazz. Kanskje fordi Miles Davis var pasient zero for alt som høres slik ut?

Jeg har aldri blitt helt med på Kendrick-hypen. Noe av det har rett og slett å gjøre med at hans to mesterverk handler vel så mye om å fortelle en historie som det gjør å levere gode låter. Dette nådde sitt climax på hans mest ambisiøse project: To Pimp a Butterfly. Samples, production, flow, features, og texter: alt er on point. Samtidig finnes det knapt et spor som ikke er bookended av skits. Kanskje er det misvisende å kalle det skits, for det er ikke throwaway gags, men poesi, dialoger, og skuespill. Problemet er bare at det er sjeldent det jeg ser etter i musikk. Noen usedvanlige store bangers her da. King Kunta, Alright, The Blacker the Berry for å nevne noen.

Jeg burde skjønt lenge før at jeg kom til å være så fan av Nick Drake

Et album som har gått fra å føles som plikt til å faktisk være ganske fornøyelig. Jeg har gått gjennom CD-samlingen for å bedømme hvem som skal få være og hvem som må gå, og Brothers in Arms fikk være. Det er til tider ganske pompøst og tacky, men det føles som en helhetlig plate. De lange låtene gjør det til et progalbum i guess?

Når tittelsporet kommer på radioen er det kjipt, men når man er innstilt på et album er det plutselig en spennende avslutning. «Walk of Life» er fortsatt danseband, men «The Man’s Too Strong» har jeg aldri lagt merke til på den måten. Album redeemed

Liker swing, og her har man jo på en måte hele kvelden. Fra eksplosiv dans i starten og avslutte med klinedans.

Men det føles ikke ut som dette er et album man egentlig skal sitte stille og lytte til. Det er bruksmusikk for dans og klining

Blues for weirdos ja

Er ikke så mye mer å si om Sgt. Pepper annet enn at statusen som konseptalbum er noe tynn. At det liksom skal holde å si "heihei vi er sgt. peppers band nå" i starten og "vi var sgt. peppers band takk for oss" på slutten.

Men alt i alt helt konge så klart. Den nye stereomiksen er også flott.

Liker retroviben. Trommene og gitaren låter helt rått

Litt folksy Nick Cave, mer polert Waterboys

Nina Simone er stor, det er ikke tvil om det. Men føler ikke dette albumet er representativt for den storheten. Aller mest låter det som en blanding jazzstandarder (som jeg aldri har fått sansen for) ispedd noen mer poppa 60-tallslåter. Alt utført med herlig særegen stemme såklart, men det er ikke nok.