Reviews by tonyab

Som breakup-album mister det kanskje litt verdi når man vet alle avsløringene om Adams. Samtidig er det jævla fin musikk. Jaja, så er jeg apologet, da

Noen av låtene er veldig bra, slik som "Gimme Some Truth" og "Jealous Guy" (selv om den er toxic). "How Do You Sleep?" er musikalsk rå, men teksten virker barnslig. Låtene bærer egentlig litt preg av å være umodne og at de egentlig savner McCartney. "I Don't Wanna Be Soldier" går ingen steder, men McCartney hadde nok hadde en bridge eller et vers fra en uferdig sang som på magisk vis hadde løst opp.

For en avslutning «Jungleland» er. Egentlig lite å utsette på resten av plata og

Visste ikke at Todd Rundgren hadde produsert dette, kult! Egentlig rart han ikke har produsert mer punk etter dette, med tanke på hvor innflytelsesrikt albumet har vært.

Mitt første møte med albumet var via PS2-spillet True Crime: New York City, hvor låta «Subway Train» er med. Det er fortsatt min favoritt fra albumet, og «Personality Crisis», såklart.

Viber med energien på plata, men viber ikke så mye med attituden. Vanskelig å forklare. Uansett en klassiker.

The Kinks sine plater på 60-tallet er en ren seiersgang, og jeg har hørt på dem alle ganske mye, men ikke denne! Dette er nok første gangen jeg hører hele gjennom, og det er vanskelig å forklare hvorfor jeg hoppa over Kinks’ mest anerkjente album. Men jeg har prøvd før, og jeg var nok ikke moden nok.

For det er et stykke unna ærlig rock for penga som jeg forbinder med de tidligere platene. Det er masse britisk humor på bekostning av britene og albumet er dessuten så og si helt akustisk. Arthur-plata var riktignok også ganske akustisk og hadde mye britisk humor på bekostning av britene, men på den er resten av bandet også mer fremtredende og låtene mer rocka.

Når jeg hører det nå så syns jeg det er et gjennomført album med mange fine låter og morsomme tekster. Musikken låter ekte nostalgisk mens tekstene gjør narr av den samme nostalgien. Kanskje jeg måtte bli gammel nok til å ta innover meg den nostalgien.

Jeg foretrekker nok fortsatt de mer elgitarorienterte platene til Kinks, men er glad Village Green nå har entret albumroosteren min. Litt slitsomt at så mange av låtene fader ut bare, eller er det bevisst? Minner som dør sakte elns

Føltes som tidenes DJ-sett, og jeg har egentlig ikke noe sans for DJ-sett. Digga det såpass at jeg ikke oppdaget at jeg hadde hørt nesten halvparten av bonussporene også. Nå må jeg høre det på nytt for å se om jeg klarer å kjenne igjen enda flere samples.

Modern Life is Rubbish, men denne plata står ganske støtt. Oasis, men med mer Beatles-harmonier og mindre shoegaze.

Soundet og musikken er tøft og alt det der, men låter litt ensformig for meg.

For et toppa lag av låter. Digg når det går hardt, gøy når de er pompøse. Er Queen egentlig 70-tallets rette arvtagere til Beatles? Det føles som de har lært en ting eller to i alle fall

Finnes det noen med koseligere stemme enn James Taylor? Albumet er veldig bra i vise/country-landskapet, men tar noen alvorlige bomturer til bluesen.

Dette er ekstremt uventa mtp. hvor lite jeg likte Sound of Silver. Ravete new wave-inspirert synthpop med prime Bono-vokal. Låtene sitter som et skudd også. Jeg skjønner endelig hvorfor LCD blir genierklært

Ja, det er så bra som de sier.

Aldri likt "Walk" og egentlig aldri vært nysgjerrig på Pantera. Syns det er mediocre metal som låter skrøpelig og heller gir meg lyst til å ta fram gamle Testament-plater igjen.

Jeg har aldri klart å høre et helt Steely Dan-album fordi det har virket så ekstremt kjedelig. Jeg er på en måte glad for at jeg har rett, og at jeg ikke har gått glipp av noe. Det er så blankpolert og tannløst og det eneste de har gående for seg er at de er gode musikere og samspilt.

Mye fint her, altså. Er noe litt croonersk og Scott Walker over det hele. Minner meg også litt om Tranquility Base av Arctic Monkeys. Selv om det høres fint ut så syns jeg ikke låtene er helt med soundet.

Jeg likte dette overraskende godt. "He's the Greatest Dancer" og tittelsporet er to store bops, men resten var helt passe. Alltid kult med Niles Rodgers-gitar, men låtene ga meg liksom ikke stort annet enn at det låt kult og groovet.

Det er kult, men det låter litt underutviklet med veldig mye fokus på en trommemaskin som ikke har kommet så langt på det stadiet her.

Dette var seigt, men ikke helt jævlig. Er noen store låter her som er bops, men jeg sliter med rnb og vokalrunking. En del spennende sjangermikser, da

Det står fort mellom dette og Nebraska når man skal kåre det beste Springsteen-albumet. Gode på hver sine måter, men begge er back to basics-plater.

Darkness er mye mer nedstrippet enn de tidligere platene til Springsteen, som helt i starten nesten hørtes ut som et storband og med wall of sound på Born to Run. Darkness er ofte bare piano og trommer (og bass), med en sterk elgitar som krydder. Jeg vet ikke om folk vet det, men det er faktisk Springsteen selv som er leadgitarist i E Street Band, ikke Little Steven.

Det er ikke de største Springsteen-låtene på den plata her, men definitivt noen av de beste. Hvor intens "Candy's Room" er med maskingeværtrommer i verset og som bare bryter ut i et lite Kiss-segment midt i låta. Riffingen og intensiteten på "Adam Raised A Cain". "Badlands" er kanskje den mest klassiske Springsteen-låta på plata og høres ut som overskudd fra Born to Run, mens "Prove It All Night" er et frampek til The River. Oppbyggingen på "Darkness on the Edge of Town" gir gåsehud når det virkelig kommer fram.

Herlig gjenhør.

Dette var herlig rart og fint.