Reviews by tonyab

En mer verdig avslutning enn The Next Day, heldigvis. Jeg føler alle jeg kjenner snakket om Blackstar da det kom og det var naturlig å genierklære Bowie. I ettertid føler jeg det nesten har vært obligatorisk å si "også Blackstar, da" når man snakker om diskografien til Bowie. Med døden hans på avstand føler jeg også at jeg har fått korrigert noe av hypen.

Det er en god plate, sterkere på vibe enn enkeltlåter. En plate som vokser på en. Selv om dette var slutten for Bowie, så høres musikken mer ut som starten på noe. Jeg blir mer sulten og lurer på hva mer han kunne fått til med denne koden han åpenbart har knekt. Men det er bare en grådig drøm, og marerittet er å våkne til at han ikke finnes lenger.

Nei, jeg er ikke interessert i å høre om kommende ridderturneringer i mitt område. Jeg prøver bare å så dette steinete jordet slik at jeg kan betale skatt til kongen.

Rart å tenke på hvor innflytelsesrikt det albumet har vært, for i dag høres det ut som Banana Airlines med hiphopinnflytelser og Gil Scott-Heron-imitator.

Dette høres veldig ut som filmmusikk fra 90-tallet, til tider Playstation-musikk (ikke Crash Bandicoot). Syns ofte filmmusikken på 90-tallet trekker filmene ned, så 50 minutter med 90-tallsfilmmusikk uten noe som helst Al Pacino eller Kevin Costner blir litt for meget. "The Sweetest Embrace" kan godt migreres over til et Bad Seeds-album, feks som bonusspor på B-sides and Rarities.

Jeg stemmer i: burde vært et enkeltalbum. Så hadde vi sluppet "Jamaica Jerk-Off" som langt på vei må være Elton Johns "Wild Honey Pie".

Ellers mye sterk epokedefinerende 70-tallsrock. "All the Girls Love Alice" er nok favoritten, men "Saturday Night's Allright (For Fighting)" er en klassiker. Til tross for den litt krampaktige linjen "want to get a belly full of beer", men kanskje jeg ikke tar ironien?

Uansett, som enkeltalbum hadde det vært lett toppscore. #releasethesinglealbumcut

Aldri hørt om det her, men det er ganske fett. Minner meg om debutalbumet til The Datsuns. Selv om det mangler noe av den punchen jeg liker så godt der.

Tror vurderingen av dette albumet kan variere litt ut fra hvor god man er til å porsjonere det ut. Det er jo mye bra her, og åpenbare klassikere, topp musikk og absolutt viktig, men det er for mye av det. Stundvis glemte jeg at jeg hørte på et album. Så måtte jeg ta en pause og plutselig hørtes albumet bra ut igjen, men å avslutte med rene instrumentaler var seigt. Scoren får 2 basert på at det ikke er mulig å høre på dette som 1 album.

At den gruppa her misliker dobbeltalbum er en ting, og da sier det seg vel selv hvordan et sekstuppelalbum gjør det.

Litt punk, litt rockeopera og litt slampoesi. Ekte klassiker

En hellig gral for plateselskap som lager samlealbum med 60-tallsmusikk på et stramt budsjett.

For det låter jo akkurat slik man forventer at 60-tallet skal låte. "Time of the Season" er en evig klassiker, og bandet glimter til av og til med "Care of Cell 44" og "Hung Up On A Dream", men mest høres plata generisk ut. Den psychedelikaen går ikke så hardt og det låter mer som en gimmick for å selge helt OK popmusikk. Hør heller på Pink Floyd eller The West Coast Pop Art Experimental Band istedet for låter som "Changes".

Det er ikke så mange år siden jeg så dem på Rockefeller (jeg brukte ikke penger på billett, altså), og det som overrasket meg mest var hvor mange som var der i ulike aldre. For dette ER jo ganske gubbete, med unntak av "Time of the Season". Men det handler vel kanskje mest om at markedet for å se 60-tallsband begynner gradvis å bli overtatt av coverbandmarkedet.

Chill det her

Alle proginteresserte 50+ sitt foretrukne profilbilde på Facebook.

Man hører at King Crimson står seg fra mengden av samtidige progga 60-tallsband, men det fremstår litt uferdig. Det tar seg opp på de neste platene.

Hørte på den originale, britiske utgaven med 11 spor. Selv om de største bangerne er bonussporene utgjør de originale 11 fortsatt en fet plate (sånn sett hadde det nok vært mer rettferdig å høre på den amerikanske fordi den har et par av bonussporene by default). Det er ingen som låter helt som Hendrix og han høres ut som han er fra framtiden.

Kult

Jeg syns denne er litt vanskelig å bedømme. Skjønner at det skal være bra, men jeg kjeder meg så mye og syns det er litt mye vokalrunk

Dette er egentlig en veldig Kulturelle skolesekkencore plate. Det er litt sånn «no skal vi få høyre gamle melodiar og nye rytmar. Hold dykk fast!»

Føler jeg har belegg fordi Ugress kom til bygda i den kulturelle skolesekken en gang.

Uansett, toppene er ganske bra. Det funker jo ganske bra med låtene som er bygget rundt gamle samples. Hadde han plukka seg ut ti låter hadde plata vært en firer, men det blir for mye strekking av CD-formatet til å holde det interessant

En CD jeg er glad for at jeg aldri har eid

Jeg kjøpte denne plata på CD da jeg var 15-16 for å imponere ei jente. Jeg likte vel egentlig bare «Hey Joni» og «Teen Age Riot», og det å skjønne dette albumet hadde nok ikke hjulpet så veldig på relasjonen vår uansett. Jeg prøvde å høre på det en stund etter hun forsvant også, kanskje mest for å overbevise meg selv om at jeg kjøpte CD-en for å utvide horisonten min, men jeg fikk ikke helt taket på den. Det tok noen år uten videre forsøk, før jeg prøvde igjen. Jeg må jo ha skjønt innerst inne at hun hadde rett om plata og at det er faltisk meg det står på. Så satt den plutselig en dag, og da den satt så satt den så innmari godt også. Dessuten er det 100 prosent at JEG skal bli imponert at jeg hører på Daydream Nation nå.

Definitivt dritbra.

"Live Forever", "Supersonic" og "Slide Away" er så høyt der oppe, og en shoutout til "Shakermaker" og resten av gjengen.

Det er egentlig et ganske chill album. Liker soulinnflytelsene, men sliter litt med de tidlig 2000-talls produksjonsteknikkene. Foretrekker de tidligere platene til U2

Kom aldri lenger enn "Mother of Earth" på min reise i The Gun Clubs verden. Den er til gjengjeld jævlig fet, men låter ikke som noe annet The GC har laget, har jeg skjønt.

Fire of Love anerkjenner opphavet og tar punken tilbake til bluesen. Jeg blir fan fra første låt. Det minner meg også om Jon Spencer Blues Explosion og 16 Horsepower, som jo er bra. Jeg har vært heldig for å ha hatt de to banda med meg så lenge, men jeg kan godt være grådig og si at jeg gjerne skulle hatt med Gun Club i tillegg.