Reviews by tonyab

Tror jeg må gi reggae som sjanger en ny sjanse (UB40 telles ikke). Orgelet funker også veldig bra her

En type album man alltid kan sette på og det bare funker. Syns det er kult hvor kompakt og varmt det høres ut, og punchen i blåsen. Låtutvalget er også helt tipp topp

Ikke så mye inspirasjon eller informasjon. Syns tittelsporet lovet veldig bra, men så gikk det over i helt ålreit smørsang på de to neste låtene. "Aht Uh Mi Hed" likte jeg godt nok til å legge i en liste, mens resten av plata er bare litt testing av Yamaha stueorgel? Synd "Strawberry Letter 23" ikke er med på originalplata.

Maiden var det første bandet (om man ser bort fra Westlife) for meg. Det var også den første ordentlige konserten jeg var på.

Du kan nesten ikke tråkke feil med Dickinson-platene på 80-tallet, og Number of the Beast er intet unntak. Her høres de ut som de rettmessige arvtagerne til både Queen og Judas Priest (og "Children of the Damned" er såklart en hyllest/ripoff av Black Sabbaths "Children of the Sea"), men samtidig henger noe av punkeinnflytelsene fra de to første platene igjen.

Albumet er toppet med bangers, men "Invaders", "22 Acacia Avenue" og "Gangland" høres helt mid ut. Jeg føler det er gjennomgående med studioplatene deres at det er nesten der. Sykt høye topper, men alltid med en liten gjeng låter som ikke har noe å gjøre der.

Kanskje derfor flere Maiden-fans sverger til konsertplatene, fordi da får de kvitta seg med nettopp de låtene og sitter bare igjen med glasuren.

Uansett et konge album \m/

Det er jo faktisk gåsehud å høre oppbyggingen til "I Wanna Be Adored". Tror jeg aldri har hørt ordentlig på den, og den er jo enorm. Har nok aldri hørt på hele plata helt gjennom, derimot har jeg hørt mye på Ian Brown solo.

Basert på hva jeg har hørt av Ian Brown solo tenkte jeg ikke at Stone Roses skulle låte så oppløftende og heller ikke så inspirert av Beatles og Byrds. Men det tar jeg på min samvittighetssøkende kappe.

Gjennom "She Bangs the Drums", "Waterfall" og "Don't Stop" så høres de ut som tidlig Primal Scream, men også som en slags missing link mellom tidlig Primal Scream og Screamadelica. Men! Jeg mener en av musikkhistoriens største feil er at Primal Screams "Velocity Girl" er altfor kort. Men her har jo SR nærmest gjort låta lenger med "Made of Stone". Tenk at den har gjemt seg rett foran nesa mi i alle disse årene!

Kanskje er det fordi sola gløtter frem, eller så er det fordi jeg er en sucker for neo-psych.

80-tallsplatene til Metallica er egentlig ganske gode, men problemet med akkurat Justice for All er lyden på rytmeseksjonen. Det er liksom null punch og grøtete, det er sad but true. Liker at det er litt pretensiøst med tendenser mot prog, men 1 time er kanskje i meste laget.

De tre første platene til Black Sabbath er en av de mest imponerende trilogiene gjennom tidene, men det er ingen grunn til å falle av på Vol. 4! Ballehardt (og fine ballader)!

Egentlig et mer gjennomstøpt album enn forgjengeren. Soundet sitter bedre og er mer gjennomtenkt, samtidig så er det ikke like rått som Music From Big Pink, men så var det nesten bandkjellermentalitet.

Derimot er de mer musikalsk ambisiøse, enten de prøver seg på rag i "Rag Mama Rag", prøver å gjenskape lyden av borgerkrigen i "The Night They Drove Old Dixie Down" (og alle unntatt Levon Helm var canadiere?) eller den merkelige takten på "Jawbone". "Up On Cripple Creek" må også nevnes, siden instrumentalt høres den ut som en demonisk og forvrengt Stevie Wonder-låt.

Dixie er nok objektivt den beste låta, men "King Harvest" er låta jeg selv liker best. Det er en merkelig låt med energiske vers og nedpå refrenger. Gjør noen slikt? Gitaren minner meg på hvorfor Robbie Robertson er min favorittgitarist. Den beste versjonen av låta er forresten den alternative versjonen som er med som bonusmateriale.

Det er et drag av melankoli over hele plata og selv om de synger om gamledager så føler jeg ikke at de er nostalgiske for den tiden heller. Det er vel den samme nysgjerrigheten som fikk noen av deres samtidige til å utforske psychedelia og spiritualitet som fikk helt andre utfall for The Band. Men, jeg er uten tvil The Band stan.

Ikke så ille som jeg trodde det kom til å være, men ikke helt min stil heller.

Såklart utrolig bra spilt og alt det der, men det er sjeldent jeg verdsettet jammepartier som strekker seg over 20 min. Ian Gillan kommer ikke så godt ut av det heller, høres ut som han har slått tåa si på denne versjonen av "Child In Time". Foretrekker studioversjonene av samtlige låter, men helt greit å høre på.

Kunne egentlig bare spilt "Big Iron" 10 ganger på rad. Faen så fet låt. Ellers syns jeg cowboymusikk ofte blir litt parodisk, men dette låter akkurat slik jeg tenker cowboymusikk burde låte. Stemmen til Robbins er nesten litt Elvis til tider. Låtene glir litt i hverandre til tider, men ellers knall (pun intended).

Har egentlig hørt på dette albumet ganske jevnt og trutt i rundt 15 år. Jeg syntes "Kids" var fengende, men hadde egentlig avskrevet MGMT som et av mange band som lagde fengende synthpop på den tiden, og likte kanskje Junior av Röyksopp aller best på den tiden.

Men ei i klassen min anbefalte meg "The Handshake" og etter å ha hørt den var det bare å sette på resten av plata. At plata kom ut på 40-årsjubileet til summer of love passer i grunn ganske godt. Oracular Spectacular låter slik band i 1967 knapt kunne drømt om å lage. Husker ikke om 2007 var noe summer of love for egen del, men plata har i alle fall vært med å lydlegge somrene til å høres mer idylliske ut.

Det er vanskelig å velge seg en favoritt. Det er selvfølgelig kult med den "Jeg henger mye på Parkteatret"-aktige "Electric Feel", men "The Handshake" kan jeg ha på repeat. Synd de ikke bytta plass på den og "Future Reflections" for det hadde vært en helt king kong avslutning. "Pieces of What" og gitarsoloen på "Of Moons, Birds & Monsters" må også nevnes.

Denne plata vokste på meg

Mark Lanegan dukket opp fra tid til annen i Discover Weekly og jeg har som regel likt låtene, men alltid utsatt. Man sparer det beste til slutt, kanskje?

Screaming Trees var jeg derimot ikke klar over. Jeg forventet et helt meh grungealbum, men her må i så fall grungeelementene ha kommet til sin rett blant psych, noise og a little bit country. Kanskje jeg ikke skal avskrive den såkalte grungesjangeren helt enda

En dag skal jeg sette meg inn i bop.

Høres ut som en samleplate av typen Absolute 60s, men man har gått for de helt ålreite, litt billigere låtene fra litt mindre band. Det mest imponerende her er hvordan et band klarer å høres ut som et samlealbum med flere artister. Vanligvis liker jeg at det er litt spenn i albumet, men også at det er helhet. Dette virker litt tannløst og som at plateselskapet har satt det sammen for å cashe inn på tidens rytmer. Helt ålreit, men The Monkees er fortsatt det beste boybandet fra 60-tallet

Syns dette er finfin musikk. CD 2 i Tidal er et stort knepp opp fra CD 1. Synd plata er en halvannen time for lang

For et spenn det er i denne plata. Fra flotte ballader som "Runaway", "Lost in the World" og "Blame Game" til episke "All of the Lights", dansbare "Lost in the World" og lofi-låta "Gorgeous" treffer så jævlig.

Kanskje det mest gjennomførte albumet til Ye, både som produsent og låtskriver. Det blir vanskelig å konkurrere med Kanye om tittelen som kongen av samples

Hitsene er sterke og står seg. Adele synger flott, men det blir 80-talls powerballade enn arven etter de store soulsangerne og det er ikke noe for meg.

En av få plater som har klart å blande et rockesound med elektroniske beats, og midt i gullalderen for den blandingen. På 70-tallet hadde kanskje Flaming Lips vært like store som Pink Floyd, mens i sin samtid var de kanskje en slags bandversjon i skyggen av Beck.