Fortsatt en av de beste albumene i en vanskelig sjanger. Tror alle versjonene på plata her kunne gått i en juleliste. Så hvorfor ikke bare spille hele plata?
Til og med snorkelåta «White Christmas» låter friskt her. «Silent Night» på slutten? Ikke en fullverdig låt, men på et julealbum som er «fra Phil Spector» så er det en naturlig avslutning på denne julepresangen. Glad vi fikk den nå i jula og ikke på sommeren.
Rated 2/10
Musikalsk gir det meg ingenting. Hva er prosjektet deres? Er det å lage skummel Looney Tunes-musikk? bip bop
Rated 6/10
Som Buddy Holly-fan vil jeg si at man klarer seg lenge med et samlealbum.
Men selv om Chirping Crickets er laget før man lagde mer solide plater, er det en overraskende fornøyelig plate å høre på. Det er en råskap i Buddy Holly selv om det ikke er så mye futt og fart i albumet. "Not Fade Away" høres innovativ ut selv i dag.
Når man setter dette opp mot de tidlige platene til Beatles er det heller ikke tvil om at Holly var en av deres største helter. Det er som å høre plantegningene for det som kom til å komme på 60-tallet. Holly har jo også litt cred for å være veldig tidlig ute med å skrive egne låter og tekster i populærmusikken. I andre sjangrer, som jazz, var det selvfølgelig helt annerledes.
Men selv om det er et interessant album med flere gode låter, så er det også en del fillers. Debutalbumet til Elvis er helt rått, og selv om Elvis ikke har cred for å skrive selv, så har han en stemme og formidlingsevne som kan ta et hvilket som helst materiale og gjøre til noe eget. Buddy Holly, med mye eget materiale, formidler på en helt annen måte, men det er som om han ikke tror på alt, og det er kanskje det som skiller Hollys fillers fra Hollys hits. Fortsatt verdt å bruke en halvtime på dette albumet.
Det føles ikke som det er noen plan med dette albumet. Hva om vi bare jammer med lydopptakern i rommet? Mye godt kan komme ut av jamming, men her føles det litt uferdig. Klart de er flinke musikere, men det holder ikke.
Kanskje det bare er jeg som ikke liker jazz uten blås? Droppet bonussporene av ren kjedsomhet.
Også veldig plagsomt med folk som prater i bakgrunnen, men jeg skjønner dem jo godt når musikken er som den er.
Rated 10/10
Mitt kjennskap til Santana har primært vært "Smooth" og "Black Magic Woman", men mitt første møte med bandet var på en trippel-cdsamling jeg hadde som het Children of the Revolution. Trolig en av de utgivelsene som har formet min musikksmak mest.
Der var altså "Samba Pa Ti", og det var en av låtene jeg pleide å skippe på CD-en. Jeg ville heller høre på Deep Purple, The Band, Free og Steppenwolf. Med litt voksnere ører syns jeg det er en chill låt. Det er kanskje tålmodigheten som kommer med alderen?
Og generelt syns jeg albumet er overraskende bra. For mitt inntrykk var at Santana er litt sirumpa gitarrunking. Litt gitarrunking er det jo, men det er ikke noe verre enn andre artister jeg liker fra den tiden. Faktisk mener jeg flere av de andre instrumentalistene får vist seg. Den litt Deep Purple-aktige "Hope You're Feeling Better" er feks en orgellåt fremfor alt. Mens "Se a Cabo" er rytmeseksjonens tid til å skinne.
Det er et velprodusert album med et lydbilde som låter friskt selv i 2026. Andre latinrock-album jeg har hørt virker å ha fått stemoderlig behandling studiomessig. For eksempel The New York Sound av Flash & the Dynamics, et album jeg digger, men som sliter med et noe tynt lydbilde.
Jeg tror jeg kommer til å komme tilbake til Abraxas
Rated 4/10
Jeg har prøvd å skjønne hvorfor denne plata er med i lista, og det er nok fordi det var regnet som et comebackalbum for Morrissey. Ja, også tror jeg gjengen bak boka overvurderer viktigheten av Morrisseys solokarriere, siden han har flere album med i lista enn The Smiths.
Albumet har noen ålreite låter, men syns ikke det har tålt tidens tann. Det er litt nostalgirunk, særlig rundt Beatles, som jeg jo også kritiserte Elliott Smith for også. Men Morrissey har prøvd å ta det inn i en litt mer moderne kontekst, men på en negativ måte. På "I Have Forgiven Jesus" feks høres det ut som det er trommemaskin, men jeg tror det er ekte trommer. "I Like You" er jeg mer usikker, blir flau av å høre på den i alle fall.
Albumet surrer og går i nesten 50 min, og det låter så flatt. Tror den eneste låta jeg liker er "First of the Gang to Die" fordi den er litt catchy.
Rated 4/10
Det høres ut som Elliott Smith eide en Sgt. Pepper-jakke og likte å ha den på mens han var ulike steder i huset. Kanskje legge til seg en liten Liverpool-dialekt også?
Jeg syns Beatles er et av verdens beste band, men om man låner for mye av dem blir det rett og slett dritkjedelig. Jeg tror Smith var patient zero for sukkersøte, kjedelige, Beatles-inspirerte singer/songwriter (til dømes Thom Hell her på bjerget).
Det er en del finurlige detaljer i musikken som funker bra. Små riff her og der, og det funker litt, men jeg sliter med den hviskete stemmen Smith har gjennom plata. Jeg tror den låta som funker best er «In the Lost and Found» og det er vel en køddelåt.
Jeg har skjønt at denne plata er noe annerledes enn de andre, så jeg lover å sjekke ut dem også for å være fair.
Rated 10/10
Det var litt seigt å komme i gang med plata, for jeg tenkte jeg kom til å føle det samme som med Bandwagonesque; at jeg kom til å elske soundet, men ikke huske noen av låtene. Men Ride klarer å naile begge deler, og har flotte harmonier!
Mine favoritter kommer særlig mot slutten, med nydelige «Paralyzed» og «Vapour Trail». Jeg måtte faktisk google om Ride virkelig var britiske, for jeg trodde de var amerikanske. Det kommer som et velkomment avbrekk etter en noe mer shoegazete og støyete første del. Så skrur de på igjen med «Taste» og av en eller annen grunn blir jeg veldig glad av å høre munnspillet på «Here and Now». Det overrasker meg ikke at Ride slapp denne på Creation. Ja, det er flere likhetstrekk med de andre shoegazebanda, men jeg vil også trekke fram debutalbumet til Primal Scream, som lefler med neo-psych, men ikke så mye med shoegaze. Også visste jeg ikke at Andy Bell fra Oasis (også på Creation) var med i Ride. Definitivt et band jeg må sjekke ut mer av
Rated 4/10
Tittelsporet er selvfølgelig alle tiders, og jeg vil slå et slag for «Rinky Dink» også. Dessverre høres mye av albumet litt ut som muzak-versjoner av kjente låter. Jeg savner vokal mesteparten av plata, med unntak av de to låtene jeg allerede nevnte.
Rated 4/10
Da jeg startet album tenkte jeg at dette var noe i samme gate som Günthers «You Touch My Ta-La-La», og det ble egentlig ikke så mye bedre. Det hender jeg klarer å digge litt, men det er bare ekstremt masete album som tidvis høres ut som Donovan synger over soundtracket til et eller annen b-spill til Super Nintendo.
Skulle ønske «Spanish Castle Magic» åpnet albumet. Istedet får vi hele 2 spor med litt obligatoriske psych-utskeielser. Men «Spanish Castle Magic» låter så heftig den dag i dag. «Wait Until Tomorrow» er en fin liten låt, høres ut som Steve Miller Band. Tittelsporet sitter også som et skudd. Og beaten på «Little Miss Lover» er faktisk så fristende at jeg skjønner hvorfor Oasis stjal den til «Fuckin’ in the Bushes»
«Little Wing» låter litt uferdig, og det høres ut som Eric Clapton fullførte arbeidet i sin versjon av låta. Litt som Hendrix gjorde for Dylan. Digg med klokkespill da.
Dette er kanskje det svakeste av albumene Hendrix ga ut mens han levde. Både debuten og Electric Ladyland har langt flere sterke låter på seg. Band of Gypsys er noe eget. Mens Axis faller litt i mellom og det er litt mange fillers. Det høres litt ut som Hendrix har fått beskjed om at han må eksperimentere mer, eller låte mer summer of love. Noe han egentlig får til, men det er jo ikke det han skal holde på med. Electric Ladyland derimot!
Rated 10/10
Måtte høre denne et par ganger, men dette er jo bra grunge?
Lydbildet er ikke så gjennomprodusert som feks Nirvana, men fortsatt veldig godt produsert. Jeg liker at det er hint av shoegaze og metal.
«Sludgefeast» er en højdare. «Tarpit» og åpningssporet også. Jeg har i alle fall lyst til å høre denne plata mange flere ganger.
Jeg mente også å huske at «Feel the Pain» var med i Guitar Hero? Gledelig gjenhør uansett.
Rated 10/10
Jeg har blitt 4AD stan. Throwing Muses høres ut som Patti Smith gjør skranglete jangle. Jangle all the way!
Jeg har ikke så mye å si, annet enn at dette er på ny en overraskelse av et album i dette prosjektet.
Rated 8/10
Har forsøkt meg på reggae noen ganger og bare endt opp med The Police, men denne gangen føler jeg det sitter. Jeg har aldri klart å høre den pulserende bassen så tydelig i Marley sine låter før, men nå er den der. Annet enn «Three Little Birds» husket jeg ingen av låtene på plata fra før. Men nå har jeg lagt min elsk på særlig tittelsporet og «Natural Mystic» i tillegg.
Men selv om jeg sitter med et mye bedre inntrykk av sjangeren nå, så er jeg nok ikke helt solgt enda. Kanskje jeg bør sjekke ut Peter Tosh?
Rated 10/10
Nydelig skrevet, nydelig fremført og nydelig produsert. Visste jeg var fan av dreampop, men ikke at jeg var så fan. Dessverre har jeg utsatt Cocteau Twins altfor lenge, for dette er nok en ny favoritt fra dette prosjektet.
Rated 8/10
Først må jeg bare si det. Pink Floyd har laget sykt mye kjedelig musikk, men denne plata er ikke kjedelig.
Her har vi låter av ravebandet Pink Floyd. Så fett "Astronomy Domine" og "Interstellar Overdrive" må ha vært å høre live. De to låtene låter faktisk freshere enn ganske mye fra Sgt. Peppers, som utrolig nok kom samme år.
Men når det gjelder psykedelisk musikk så er det av en eller annen grunn en HÅRFIN linje mellom nyskapende rockemusikk og fjollete barnemusikk. Ok, så leste du Alice i eventyrland som barn, la det være. Jeg går ikke rundt og lager Mummitrollet-musikk heller. "The Gnome" er blant låtene som jeg syns er cringe. "Bike" er på grensa, men den er igjen så helsprø at den blir interessant igjen.
"Apples and Oranges" ble utgitt som single samme år og er utrolig fet, og vokalen er nesten rappende. Hadde vært fint å bytte ut "The Gnome" med den.
Rated 6/10
Jeg føler jeg burde vært mer fan av Tom Waits, men jeg er ikke det. Jeg liker enkeltlåter, men når jeg hører et helt album så blir jeg som regel skuffa.
Bone Machine byr på blues, crooning og sirkusmusikk. Alt sunget av en full sjørøver. Den fremste kvaliteten til plata er at det låter annerledes ut. Jeg skjønner at det er kult, men jeg setter heller på en plate med Kaizers enn å høre det her igjen.
Rated 4/10
Dette er mellomalbumet til Black Keys. Et sted på veien fra de tidlige garageplatene og de senere platene hvor de sa mer farvel til det gamle soundet.
Men jeg er overrasket over hvor dårlig det var i forhold til hvor bra jeg trodde det var. Det er slapt, og få låter som setter seg. Kanskje med unntak av «Tighten Up» som jeg hadde et oppheng på, men som har holdt seg.
Jeg tror og håper El Camino har holdt seg da.
Ja, også klarte de å slenge inn en rickroll på slutten også.
Rated 10/10
Mulig jeg er biased alt som gjelder Dylan, men så har jeg Nobel på laget mitt.
Det er vanskelig å si noe som ikke allerede er sagt om dette albumet. Tidenes breakupalbum? Ja sure, gidder ikke problematisere at Dylan var utro og bitterheten som skinner gjennom musikken engang.
Sammen med Desire utgjør dette peak Dylan. Det er mange topper gjennom hele hans virke, men denne perioden midt på 70-taller er nok den aller høyeste.
Selve skjelettet virker å være bygget på de tidlige folkplatene hans, men musikalsk er det mange skritt videre. Når Dylan har med seg musikere har han ingen andre enn de beste, og de gjør en knakende god jobb med å bygge alt som skal være rundt et skjelett. Men for all del så funker de mer nedstrippa låtene vel så bra også. Bassen bare lurer i bakgrunnen på «Shelter of the Storm» mens kassegitaren ruller forbi som vindkast, ja litt som en storm i emning…?
Dylan har så mye å si, og han uttrykker seg på mange måten. Enten det er med intensiteten i «Idiot Wind», underfundigheten på «Buckets of Rain», melankolien i «If You See Her, Say Hello» eller hyperaktiviteten på «Lily, Rosemary….». Det er jo selvfølgelig låtskrivingen som er Dylans kunst og det er ikke noe annerledes her. Blood on the Tracks er en plate det er vanskelig å bli lei av.
Rated 8/10
Native tounges-kollektivet og alle deres etterkommere har nok laget det meste av hiphop-musikken jeg liker best. Jungle Brothers har jeg dessverre neglisjert. Noe som selvfølgelig er synd, ettersom Done by the Forces of Nature er helt der oppe med det beste av De La Soul. Her slipper man til gjengjeld så mange skits også.
Gode samples (den er listig den Black Sabbath-samplen på "Beeds on a String"), catchy melodier og good vibes. Eneste trekket jeg har er at lufta går litt ut mot slutten av plata. Merker jeg ofte kritiserer plater for å være for lange, men her kunne de hatt gode fillers til neste plate. Bare sier det.
