Reviews by tonyab

Minimalistisk bra! Høres ut som en alternativ virkelighet hvor Tim Burton designet 50-tallet. Vokalisten høres helt ut som Jon Spencer til tider også, og det er vel nesten det som gjør det til psychobilly. «Sunglasses after dark» er høydepunkt. Eneste som trekker ned er at låtene er litt repeterende, og det tror jeg er fordi Cramps har valgt å satse blytungt på stemning og ikke fullt så mye på å utforske spennet som kan finnes i rockabilly. Stray Cats fikk til det veldig godt, men så hadde jo de Brian Setzer da.

Ble også overraska over at Alex Chilton produserte. Han er en fyr som er virkelig verdt å få med seg. Fra tenåringsidol i The Box Tops på 60-tallet, til en helstøpt trilogi av album med Big Star og en tur innom punk/new wave. Selv om han ikke spiller rockabilly selv så er flere av soloplatene hans i samme minimalistiske ånd, og ikke minst skranglete.

Jeg hadde Bleach og samleplata deres på CD fordi Nirvana liksom var et band man måtte like. Og jeg liker jo hitsa og mye av råskapen på Bleach. Dette er første gang jeg setter meg ordentlig ned med In utero og det er helt greit. «Rape me», «Heart-Shaped Box» og «Dumb» er det som står seg ut og det er vel de største hitsa også. Veldig rart hvordan bandet låter så polert samtidig som det er både vreng og skrikevokal. Er som om noe mangler. «Milk it» er kanskje mest representativ for det. Det er et kult riff og rå vokal, men det låter helt flatt. Skjønner ikke hva de har holdt på med

Jeg er en cowpunk-fyr nå, og det har sikkert ligget latent hele livet. "Plateau" er nesten nok til å gi plata toppscore, men det er også litt skipbare låter.

Hørte dette for første gang for noen måneder siden. Satt ikke igjen med så mange inntrykk etter det.

Hører det igjen nå, og jeg klarer ikke helt å se hvorfor akkurat dette er med i 1001. Det betyr ikke at det er dårlig, selv de svakere albumene i Gaye-katalogen er bedre enn veldig mye annet. Det er kult å høre på, og jeg kan godt høre det igjen, det bare står seg ikke like godt som de mer kjente platene hans, som jo er virkelige mesterverk og i aller høyeste grad fortjener å toppe lister. Men alt i alt fornøyelig å høre på

Hørt mest på "Album" og likt det godt. Dette er også jævlig kult. Det er egentlig en bedre plate enn Never Mind the Bollocks også. Alt sitter helt fra åpningssporet og jeg innser igjen at Lydon er en utrolig kul vokalist. Låtutvalget er variert og spennende og tittelsporet er top tier new wave/postpunk og mye tenderer mot kunstrock.

Har litt den samme følelsen som jeg har rundt Harry Styles. Altså at One Direction er et band som høres ut som det er satt sammen av forretningsfolk, og når man hører Harry Styles solo så er det litt sånn "ah, så det var dette du egentlig ville holde på med?" og en generell overraskelse over talentet i både han og Lydon.

Har også hørt en del på de rosa platene i Norske albumklassikere, som er K-Z-utgivelser, eller kassettbevegelsen om man kan kalle det, og jeg kan ikke skjønne annet enn at denne plata må ha slått ned som en bombe der og skapt sikkert 70 prosent av platene der.

Jeg har egentlig ikle vært så fan av reggae, men da jeg oppdaga The Police begynte jeg også å dykke mer ned i ekte reggae. Det er egentlig litt rart at jeg skulle bli så fan av bandet, men gateway for meg var den mer punka debutsingelen «Fall Out» og debutplata.

The Police har alltid vært for flinke for punk. Mye av det skyldes rytmene til Copeland. Jeg husker han forklarte det i et intervju jeg så med at familien hans flyttet mye som barn og han bodde også utenfor Europa og plukket opp helt andre rytmer der. Jeg oppfatter bandet som et slags melting pot for ulike stilarter, men også stemninger. Sting har en unik evne til å skrive tragiske tekster til lystige melodier.

Jeg syns feks «Bring on the night» er et godt eksempel på dette, hvor jeg tolker teksten dit at hovedpersonen tar selvmord. Han synger om å ikke kunne se fremtiden sin og at han ikke lenger klarer lyset. Når jeg-personen innser dette så er musikken nesten euforisk.

Det er noe pirrende med å oppleve dissonansen mellom tekstene og musikken. Til og med «The Bed’s Too Big Without You», som jeg uironisk har brukt som breakup-låt, fungerer som et slags mantra av tankekjør som er forløsende å høre på. Eller «Contact» som høres utenomjordisk ut for å beskrive det universet som av og til kan befinne seg mellom to mennesker.

Jeg tror som med de fleste referanser så vil man få mer ut av dem om man kjenner dem igjen selv. Eller er det kanskje plata som har blitt referansen når jeg selv føler? Bra jobba uansett

Jeg ser at det er mange kvaliteter her, og jeg liker godt flere av låtene. Blant annet "Back in the day" og "Play that beat". Men et helt album var ikke noe for meg.

Dette høres ut som en fordums tid. Jeg liker soundet og blir nostalgisk, men det er ikke nok til å løfte de middelmådige låtene.

Syns første side av plata er knallsterkt. Åpningssporet er som en slags blanding av Eagles og Pink Floyd. «Bloody Well Right» må være den mest catchy proglåta? Andre halvdel blir litt boogie woogie med strykerpartier. Men fremdeles mange gode deler. Selv om jeg hele tiden får lyst til å hoppe tilbake til start eller høre på David Bowie, Beatles eller Queen.

Jeg prøvde meg på Slipknot på ungdomsskolen, da jeg var redaktør for en avis til et prosjekt i norsken. En av "journalistene" hadde anmeldt "All hope is gone" og jeg mener å huske han likte det. Jeg bare klarte det ikke.

Det var ikke min type metal. Nu metal har jeg aldri takla (med mindre man regner Rage Against the Machine som nu-metal). Litt gøy med scratching, får meg til å tenke på "Rollin'" av Limp Bizkit som jo er en bop.

Screamo og clean chorus er en kombinasjon som får meg til å grøsse. All hope is gone for meg og dette bandet.

Kult! Men føler første side av plata burde gått litt fortere? Sikkert helt rått live

Følte at kona forlot meg for naboen og de dro avgårde med pickupen min, og jeg likte det litt.

Albumet beviser at Paul & Art er mer enn bare to karer med kassegitarer og flotte stemmer. De er det også, altså, men måten de leker med instrumentering på særlig første delen av plata løfter plata langt over mange samtidige. Så er de også gode på varemerket sitt. «Dangling Conversation» er en av tidenes flotteste låter og både «For Emily…» og «A Poem on the Underground Wall» kunne gjort enhver melankolsk indiefilm noen knepp bedre.

De skal ikke få noe trekk for fjolleri, men fra 1. januar til 30. november kan man sikkert droppe sistesporet. Selv om kombinasjonen med nyhetssendingen sikkert sier noe viktig og aktuelt om datiden.

The Monkees er et veldig interessant. De to første platene har gode låter skrevet av gode låtskrivere og musikerne er helt supre. Særlig More of the Monkees har jeg hørt mye på. Jeg bestemte meg tidlig å ikke boikotte Monkees fordi de basically var et boyband satt sammen for TV-serien, men det er et valg jeg bare kunne gjøre fordi låtene har vært såpass sterke.

Så er jo det interessante at på dette albumet så spiller gutta selv og til og med skriver selv. Bandet vokste ut av TV-skjermen og ble et ekte band, litt som Pinocchio. Problemet er jo at de ikke er så gode på det som musikerne og låtskriverne de har hatt med seg tidligere. De stiller derfor på høyde med et hvilket som helst band som prøvde å make it big på 60-tallet. Med litt obligatoriske summer of love-elementer og Beatles-vokal (som de er flinke på). Det jeg liker best er countrypreget platen har, som høres ut som sologreiene til Michael Nesmith.

Så ja, du vil få følelsen av 60-tallet med høydepunktene "Shades of Gray", "You Just May Be the One" og "For Pete's Sake". Men det vil du få av mye annet også.

Lurte på hvor jeg hadde hørt "Zilch" bli samplet før, og det er "Mistadobalina" av Del the Funky Homosapien. Rå låt

På et tidspunkt på videregående satt jeg på denne plata og stoppa ved "California Stars". Den har jeg til gjengjeld hørt veldig mye på, og hatt med i utallige lister. Jeg er fortsatt svak for den, og syns det er en av de beste forsøkene på å bringe Woody Guthrie inn i vår tid.

Bragg og Wilco gjør generelt en god jobb med å være tro mot Guthrie samtidig som de tilfører noe nytt. Jeg tenkte et øyeblikk at "Hoodoo Voodoo" skrenset litt langt unna, men så kom jeg på at "Car Song" eksisterer.

Det er ikke en plate som finner opp kruttet på nytt. Men de pakker sammen noen fine fyrverkeri av gammelt krutt. Det er Billy Bragg & Wilco som låner stemmen til Woody Guthrie. Plata kunne godt fått 5, og det som holder det unna toppen er kanskje bare at jeg også må holde den opp mot andre plater i katalogen til Bragg og Wilco.

En sidenote som jeg husker fra Bob Dylans memoarer er at han beskrev at han snakket med Guthrie om en eske med en haug av upubliserte låter som han ville Dylan skulle ha. Han dro for å snakke med kona hans, men hun var ikke hjemme, så han dro hjem. Det hadde selvfølgelig vært interessant å høre hva Dylan hadde gjort med disse tekstene, men jeg tenker han også hadde rotet bort mye av det. Så jeg er glad for at Billy Bragg og Wilco fikk gi låtene liv.

Får lyst til å lage en video om hvordan man baker en kake.

Det var chill, men særlig spennende var det ikke.

Låter som Jay-Z produsert av Dr. Dre. Ble overrasket over hvor godt jeg likte plata. Da jeg så In Da Club på The Voice føltes det som den direkte motsetningen til all musikken jeg likte. Men det er også en god låt. What Up Gangsta er en pangstart, High All the Time er en skjult perle og Heat sin beat er på grensen til parodisk gangsta, men det fenger.

Originalt hadde plata 16 spor, og versjonen som ligger på Tidal har 20. Men plata føles lang allerede på den repetitive og slitsomme "Like my style" på 12. Herfra går det bare nedover. Det føles veldig ut som fillers. Til og med Knut Borge-hyllesten "21 Questions".

Likte dette godt. Tror det kan vokse mer på meg.

Hadde albumet vært mer som åpningssporet hadde det vært fem stjerner fra meg. Det er et fint album, men det er lite ved det som stikker seg ut. Litt cafémusikk?

Det er så mye som er sagt om dette albumet og jeg har ikke så mye mer å si. Det er bare nydelig og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke hører mer på Neil Young.