Reviews by tonyab

Sterkt album fra Beach Boys. Både "Feel Flows", "Till I Die", tittelsporet og "Welfare Song" er blant mine favoritter i BB-katalogen. "Student Demonstration Time" er cringe, selv om teksten kanskje kan føles litt dagsaktuell om dagen.

Brian Wilson gjør en sterk retur på slutten, som de andre har nevnt her. Skulle gjerne hørt hvordan denne skiva hadde hørtes ut om Brian var mer delaktig i produksjonen.

En litt slappere versjon av Childish Gambino

Dette høres ut som modernisert 70-talls Motown, da superstjernene hadde pumpet ut hit på hit og endelig fikk frihet til å lage auteur-plater om samfunnsproblemer og identitet. Solange skriver sitt eget kapittel av den historien, som en naturlig etterkommer av for eksempel What’s Going On. Hun pakker politiske og personlige refleksjoner inn i silkemyk soul, minimalistisk funk og små doser psykedelisk R&B. Derfor finner man kanskje ikke store bangers her, men man finner en helhet.

Når jeg holder plata opp mot Gaye, Mayfield og Wonder, er det kanskje akkurat fraværet av bangers som gjør at den ikke helt når opp. Det er nok en personlig preferanse, men for meg ligger magien i når kunstnere klarer å levere både helhet og hits

Da jeg gikk på ungdomsskolen føltes det litt som plikt å like Dire Straits fordi Mark Knopfler er rå på gitar. Debutalbumet er kanskje den Dire-skiva jeg har hørt minst på, og jeg har ikke noe god forklaring på det annet enn at Money For Nothing og Walk of Life ikke er på den.

Gjenhøret nå får meg til å innse at Knopfern egentlig er en veldig fornøyelig gitarist. Og kanskje har alderen gjort meg mer mottakelig mot lavmælte låter i rolig tempo med antydning til blues licks? Får i alle fall lyst til å gi resten av diskografien en ny sjanse

Annet enn den åpenbare hiten liker jeg også Wild West End og Six Blade Knife godt

Har prøvd å høre dette albumet mange ganger, men alltid gitt opp fordi jeg har kjedet meg. Nå som jeg tvinges ser jeg at det er noen kule ting her. Liker godt new wave-innflytelsen, og skulle gjerne hørt at hun tok den enda lenger. Ellers litt flat plate, men jevn

Et album som henter Elton John-glam, Bee Gees-falsett og New York-disco og blander det i samme alt er lov-ånd som Screamadelica og Becks Midnite Vultures. Problemet er at resultatet ofte tipper over i parodi, og jeg merker nok også at disco aldri helt har vært min greie, noe som gjør at jeg heller vender meg til Mikas Life in Cartoon Motion, som treffer balansen bedre med sterkere låter og mer sjel. Rett og slett et bedre forsøk.

Comfortably Numb-parodien er artig påfunn, men orker ikke høre den. Ellers noen låter som jeg føler nesten sitter som «Tits on the Radio» og «Take Your Mama». Men hele plata bærer egentlig preg av «nesten».

Album som egner seg for å gå i byer etter mørket har meldt sin ankomst

Albumet føles veldig langt når alle låtene høres helt like ut

Liker new wave, not gonna lie

Klassisk country. Deilig laidback skive.

Et mesterverk. Hot buttered soul er en basisvare jeg alltid har tilgjengelig, og hvis jeg ikke vet hva jeg skal høre på så kan jeg alltid ta fram denne plata

Tim Buckley er enda en av de jeg liker alt jeg har hørt av, men aldri har fått somlet meg til et helt album. Happy Sad traff meg bedre enn jeg forventet. Tittelen er passende, for musikken hopper fra lekende lystige melodier til beint fram murring. Det er sjeldent jeg får lyst til å tenne levende lys, men når jeg hører denne plata så ser jeg for meg mange høstkvelder med levende lys.

Digger soundet på denne plata. Lavmælte låter.

Dette var fint. Får nesten dårlig samvittighet for at jeg bruker jazz som bakgrunnsmusikk, men det er i det minste fin bakgrunnsmusikk.

Det føles som Smashing Pumpkins har eksistert i et parallelt univers som jeg har vært klar over, hatt muligheten til å dra til, men bare tidvis har benyttet meg av muligheten til. Selv om jeg nesten aldri har vært her så føles ting kjent, som om jeg har tilbragt hele ungdomstiden min her.

Men albumet er ikke bare Nøkken i tjernet som skal lokke meg ned i dypet med lovnader om deilig nostalgi. Jeg trodde det skulle være en kjip grungeplate, men det er deilige avbrudd med psych, shoegaze og til og med metal. Det ga rett og slett mersmak

Mine høydepunkter er "Today" (sue me), "Cherub Rock", "Mayonaise" og hvis jeg ville iscenesatt meg selv som en kul fyr på nachspiel: "Spaceboy".

Alex Harvey har noen bops, men det her ble litt for mye boogiewoogie for min del. «Thank you», «Next»

Hva gjorde Moses da Gud ga ham steintavlene med beskjed om å rate dem?

AC/DC sine plater helt fram til midten av 80-tallet er så selvfølgelig bra at vi glemmer at de er bra. Dette er kilden, dette er urkraften. Et band som kunne gitt seg på topp, men fant ut at det var enda en liten topp. Et hakk ned fra Bon Scott, men ikke så langt. Av låtene som er på plata er det få som kunne vært sunget av Scott i det arrangementet de har valgt her, kanskje bare tittelsporet. Bandet har et klart og tydelig DNA de ikke vil bort fra, men det er klart at Brian tilfører noe rått til det.

Det er nok mye nostalgi i dette albumet for min del også. Det er gåsehud allerede når gitarriffet på Hells Bells kommer ruslende inn blant klokkene.

Uansett hvor mye jeg liker å høre på rock som er utfordrende, hardere, mer "interessant" så vil AC/DC alltid være der til å minne meg på at rock også skal være gøy og uhøytidelig. Ren glede. Rock and roll ain't noise pollution!

Det må ha føltes som å åpne en tidskapsel da denne plata kom. Det er så mye her. Det er mye her fra 60- til 90-tallet, mye Bowie såklart, men vokalmessig minner det også om Bob Geldof og Robert Smith. Av og til syns jeg til og med jeg hører R.E.M. inni der. Men, viktigst, uansett hvor mye man hører av andre så er det umiskjennelig Pulp. Litt som Pulp Fiction skamløst låner/stjeler fra de som kom før, så er det å sette det sammen igjen til noe nytt som er selve kunsten.

La oss også legge vekk all tvil om at Pulps versjon av Common People er mye bedre enn William Shatner sin.

Skamfult nok er nok Pulp bandet jeg hørt minst på av de store britpop-bandene (min store kjærlighet for shoegazerne i Oasis er viden kjent).

Et sidenote, plata ga meg lyst til å sjekke ut loungeplatene til Arctic Monkeys på nytt. Tror det er en connection.

"Shake Some Action" er en av verdens beste låter, og de kunne godt hatt den med på alle platene sine. Men Teenage Head klarer seg veldig godt uten også. De har på mange måter nailet bluesrocken bedre enn Rolling Stones gjorde på sine tidlige 70-tallsplater. Men soundet til Groovies er råere, i retning MC5, og det oser av spilleglede hele veien. Favorittlåter er "Yesterday's Numbers", tittelsporet og "Whiskey Woman" er en av de beste låtene i sjangeren slapp kasse.

Har likt flere av låtene på albumet her lenge, men aldri hørt hele. Det er et par sterke låter her, såklart "Kicks" og interessant å høre hvor ulik deres versjon av "I'm Not Your Stepping Stone" er fra The Monkees. Ellers plasserer de seg i mid tier av alle album som gjorde 1966 til et sterkt musikkår, rett og slett fordi det er for mange fillers på album og lite som skiller dem ut.