Reviews by tonyab

Chicago er et flinkisband. Syns det er litt tannløst og sjelløst, med mye fokus på instrumentrunking. Her i Norge skjønner jeg at Undertakers Circus er den nærmeste referansen til dem, men de hadde i alle fall tekster om norrøn mytologi og hadde et kortere album.

Det var sikkert veldig kult live, men syns ikke studioversjonene når helt opp. Syns "Poem 58" har noe for seg, og starten på "Liberation" kan minne om noe fra Blues Brothers, men så sukker jeg tungt når det går ut i endeløs jamming som høres ut som sirener. Ja, også var gitaren en bil på "Free Form Guitar", brumbrum Chicagobil bæbu. Det er nesten så man kan høre bandet selv si "Det høres fett ut, det må vi ha med"

Det meste høres ut som et helt straight band fra 60-tallet, men med blåsere.

Starter knallsterkt med to certified bangers, men ble overrasket over hvor mange fillers som er på plata.

Produksjonen, synthene og trommemaskinene er ekstremt datert. "Speed Demon" og "Just Good Friend" høres ut som MJ har sunget over en keyboard-demolåt.

"Man in the Mirror" må også nevnes som en veldig fin låt som jeg alltid har likt. Her på albumet blir den et veldig velkomment avbrekk fra alt synthbråket fram til nå. "I Just Can't Stop Loving You" virker som en skrotet Disney-låt (Låtene er det verste med Disney-filmer), så det vrir seg i meg. Jeg har allerede mista trua når "Dirty Diana" og "Smooth Criminal" kommer på. "Leave Me Alone" er passende som siste låt, for det er nettopp det jeg vil at Bad skal gjøre.

Etter Bad og Off the Wall begynner jeg å lure på om et samlealbum er alt man trenger av MJ, men jeg har fortsatt trua på Thriller.

"Dominion" har jeg hørt før, og liker godt. Om jeg ikke husker feil er den med i GTA4?

Uansett så hadde jeg høye forventninger fordi jeg liker gothisk rock og mørk synthmusikk fra 80-tallet. De innfrir nesten helt.

Jeg blir sugd inn i mørke synthlandskap og trives godt, og i starten liker jeg den David Bowie-aktige vokalen. Tenker på Molchat Doma når jeg hører "Flood I" og føler det ikke burde vært sol ute mens jeg hører.

"Lucretia My Reflection" høres ut som en gothisk versjon av "White Wedding" mens "1959" kunne vært en Nick Cave-cover. Også kult i min bok.

Høydepunktet er også platas lengste. "This Corrosion" minner meg igjen om Billy Idol. Kanskje jeg er mer fan av Billy Idol enn jeg trodde? Men etter dette går lufta ut av ballongen. "Flood II" har instrumentering jeg liker godt, men jeg merker jeg er litt lei av vokalen, og drømmer om en Robert Smith-aktig gjestevokalist til å bryte opp. De to neste låtene føles som bonusspor, jeg kunne fint klart meg uten.

Setter på "This Corrosion" igjen

Jeg tror Safe As Milk og Unconditionally Guaranteed er mer mine kopper med te.

Trout Mask Replica ga meg nesten ingenting. Likte ikke alle skitsene, og låtene i mellom switcha mellom å være kjip blues og litt offbeat jazza opplegg som høres ut som en parodi på pretensiøs eksperimentering.

Jeg sjekket tiden flere ganger underveis, og det var ikke for å notere meg låtene slik at jeg kunne huske dem til senere.

What's Going On, men mer fokus på knulling. Den når ikke helt opp til forgjengeren, men fortsatt kramgo

Nydelig og spennende køntri. Hvis albumet bare hadde klart å holde toppene hele albumet, hadde dette vært
en lett femmer, men det er litt for ujevnt.

Kunne klart seg uten verdens kjedeligste versjon av For No One.

Ålreit, så får jeg stå fram som Bon Jovi-fan. Har alltid likt både SWW og New Jersey. Lenge før jeg oppdaga Bob Dylan og Beatles var det metal og hardrock fra 80-tallet som gjaldt for meg. Mye pga foreldrene mine, og sikkert litt pga V-Rock i Vice City også ("Let It Rock" burde 100 prosent vært med)

Men ja, Bon Jovi er harry, men faen som de kan skrive låter! Jeg vil nesten kalle de gruppemedlemmene som har gitt plata 1 for feige, som ikke kan anerkjenne the might of "You Give Love A Bad Name" og "Livin' On A Prayer".

For å være fair så er det ikke alle låtene som har blitt tidløse klassikere og har tålt tidens tann. "Social Disease" virker veldig utdatert pga den rævva blåsersynthen feks. "Raise Your Hands" er litt i grenseland pga sin synth, men fortsatt en bop. En låt hvor 80-tallssynthen fremdeles funker er "I'd Die For You"

Ja, også vrir det seg litt når de synger "I'm a cowboy" på "Wanted Dead or Alive", men låta i seg selv er fet (Shoutout til Richie Sambora).

Slippery When Wet gir meg lyst til å ta lappen. Det er kjørerock. Eventuelt GTA-rock, om det får være en egen sjanger. Hadde jeg vurdert plata i 1986 hadde den sikkert fått full score fra meg, og jeg hadde ønsket meg "Never Say Goodbye" som klinelåt på skoleballet. Men som nevnt har den fått noe wear gjennom årene. Men fortsatt et godt bidrag til glam/hair metal som sjanger.

Jeg skjønner godt hvorfor Tusk blir sammenlignet med White Album. Plata har en del spor som er knallsterke, og innimellom blir helheten ødelagt av rare innfall og gjøglerier.

Hvor digg hadde det ikke vært å gå rett fra "Sara" til "Storms"? Fra "That's All For Everyone" til "Sisters of the Moon" eller fra "Angel" til "Brown Eyes"? Ja, alle de problematiske låtene i mellom er skrevet av Buckingham, så jeg er vel team Nicks? Men er svak for "That's All For Everyone". Kanskje Buckingham burde fått sine låter på side D, om de absolutt måtte vært med?

Jeg vet at normen har vært bonusspor for gjenutgivelser, men jeg slår et slag for færre spor istedet. Springsteen fikk det til på gjenutgivelsen av The River feks, så muligheten er der.

Syns ikke Tusk er så kontroversiell som folk skal ha den til å være. Greit, så er den ikke Rumours, og den er et knepp ned (basert på hvordan jeg husker Rumours), men det er fortsatt en god plate godt over middels.

Topp låter, topp musikere og topp artist. Man kan ikke gå feil med Aretha.

Sjekker Last.fm og ser at Billion Dollar Babies er mitt 93. mest spilte album (jeg har scrobblet siden 2008). Det var nesten tilfeldig at jeg oppdaget det, fordi jeg kjøpte det på CD fordi jeg visste at Donovan sang på tittelsporet. For Donovan var jeg stor fan av, og er vel fortsatt.

Jeg tror Alice Cooper, som på dette tidspunktet fortsatt var et band og ikke soloartist, ofte blir satt litt i samme bås som en del glam-rockere. Men glamrock er jo en såpass vag sjanger når man tenker at den skal romme både Cooper, T. Rex, Elton John og New York Dolls. Av alle ligner kanskje Cooper mest på Ziggy-perioden til Bowie. Og det er jo bra!

Musikalsk er det det mest interessante albumet til Cooper. Selv om de var mer psych på de første platene, så er de langt mer gjennomtenkte her. Åpningssporet er ment å være cabaret møter hardrock, og det funker overraskende bra. Du har riffrockeren «No More Mr. Nice Guy», mens på «Generation Landslide» høres det ut som en spirituell arvtaker til «Bob Dylans 115th Dream» og flere av låtene hans fra samme tid. Ja og avslutte med nekrofili-allsang. Det er smått genialt at alt henger sammen så bra som det gjør.

Tekstene er subtilt drøye, og smart skrevet. Ting man egentlig ikke syns er gøy blir plutselig uimotståelig morsomt, og det føles bare feil og pirrende. Så skammer man seg kanskje litt over alt det mørke i deg Alice Cooper klarer å lyse opp med det ubehagelige lyset sitt. Plata er kognitiv dissonans, at det skal ikke være mulig eller lov å lage lystig musikk om overgrep eller nekrofili. Men de klarer det uten å fremstå som edgelords.

Jeg hører ikke på plata så mye som jeg pleide å gjøre, men da jeg hørte den igjen så var den til og med litt bedre enn jeg husket.

Jeg syns egentlig den plata her bare er bråkete og rotete. "Black Skinhead" er egentlig den eneste låta som funker med det soundet Ye har gått for her, kanskje "I'm In It" også. Mens "Blood On The Leaves" høres litt ut som en outtake fra 808s, og er nok den beste enkeltlåten sammen med "Black Skinhead".

Låter som "I Am A God" og "Hold My Liquor" høres ut som de er laget på et pubertalt nachspiel. De delene jeg liker best er det altfor få av, slik som nydelig sampling på slutten av "New Slaves" eller cruisedelen på slutten av "Hold My Liquor".

Det kan godt hende at det er noe jeg ikke har skjønt, men det låter bare kjipt og kjedelig fra en artist som har mestret albumformatet og vel så det før denne plata.

Det lover bra når lyden av PS1 får åpne plata, og "Thinkin Bout You" er spennende. Jeg kjenner den kun fra Matthew E. White og Flo Morrissey sin flotte coverversjon.

Etter denne syns jeg plata er litt ujevn. Mye som følge av ulike skits, og det føles som plata ikke får kommet i gang helt.

Vi får enda en topp med "Super Rich Kids", og liket at beaten på "Crack Rock" er "Little Miss Lover" av Hendrix opp av dage, men det er ikke før "Pyramids" at plata virkelig starter. Jeg merka ikke at den var nesten ti minutter engang. Så deilig det må være å være DJ å kunne sette på den og ha dansegulvet underholdt i ti min. Etter dette kommer låtene som perler på en snor. "Lost" setter seg på hjernen med det minimalistiske synthriffet sitt. "Bad Religion" høres ut som en forvrengt 70-tallsballade, og det er dritfett, og jeg er jo svak for orgel. Overrasket over å høre fløytisten André 3000 rappe på "Pink MAtter", men det funker bra.

Jeg fikk nok ikke helt med meg Frank Ocean-hypen da denne plata kom, og ikke da Blond kom heller. Men jeg tenker i alle fall at hypen er delvis berettiget, og igjen er det oppstramming jeg ønsker meg, men Ocean var nære toppkarakter.

"Blue Orchid" er klassisk White Stripes, og høres ut som den kanskje er overskuddsmateriale fra en av de tidligere platene. Men åpningssporet sier lite om hva slags plate dette er.

For om White Stripes regnes som et gitarband, så er denne plata et utskudd i katalogen. Faktisk vil jeg si det er et pianoalbum, i alle fall et nesten akustisk album. Det er mindre garasjerockinnflytelser og mer country, blues og soul. Mens "The Denial Twist" og "My Doorbell" flørter litt med hiphop.

Get Behind Me Satan var lenge den eneste WS-plata jeg hadde på CD, så det ble også slik at dette er den plata jeg har hørt mest på av dem. Og selv om det ikke er veldig typisk for bandet, så er det en plate jeg mener absolutt fortjener en plass i gullrekka av album de har laget.

Produksjonen er veldig rustikk, og tankene går mot 20-tallets og 30-tallets bluesopptak. Særlig på "Instinct Blues" høres det ut som bandet har prøvd å gjenskape dette soundet for vår tid. Den låta høres også ut som den kunne vært på debutalbumet, så kanskje det har vært bandets forsøk hele veien. Liker også godt når Meg får synge, og "Passive Manipulation" kunne gjerne vært lenger enn 35 sekunder.

Det er imponerende hvordan de klarer å innovere med så lite, og det tror jeg at jeg tenker om de fleste albumene deres.

Denne plata traff meg bedre enn jeg trodde den skulle. Har allerede måttet sette på "Bongo Bong" flere ganger etter gjennomhøring. Åpenbar banger.

Liker soundet godt, og jeg kunne godt hørt denne plata med henda bak hodet på divanen, men det blir fort litt ensformig. Flere av låtene høres litt ut som varianter av den samme komposisjonen. JEg trodde "La despedida" og "Mama Call" var da capo for "Bongo Bong", som jo er litt mye når de faktisk har den på fransk allerede.

Jeg har liksom ikke helt klart å komme meg inn i moderne RNB. Fine vokalmelodier, men syns ikke minimalismen funker helt for meg.

Radiohead er et slikt band man føler man bør kunne noe om og ha et forhold til. De klassiske platene anerkjenner jeg, og har hørt litt på, ikke mye. Mens Hail to the thief er helt nytt for meg.

Etter de forrige platene deres virker dette albumet helt straight. Miksen mellom rocken og det elektroniske funker bra, men de høres også litt ut som Muse eller Savoy til tider.

Kanskje mitt fremste problemet mitt med albumet er de enorme forventningene og kravene jeg har til bandet. Det holder høyt nivå, men det føles litt som at ganske mange andre band kunne laget samme albumet.

"There, there" føyer seg i listen over Radiohead-favoritter. Nydelig låt. Kan hende jeg liker albumet bedre etter flere gjennomlyttinger, men for nå for det nøye seg med 4.

Tenkte at jeg var i en golden age Hollywood-film hele plata. Koste meg, men det var ikke helt for meg.

Av band i poppunk-segmentet skal vel Green Day være det største, men jeg syns ikke de blomstret skikkelig før i rockopera-platene sine.

Offspring derimot har alltid naila det. Det er gøy å høre på, med vittige tekster og gode melodier. Jeg har hørt mye på Americana av dem, og sist jeg hørte det sto det til 5. Smash er jeg mindre kjent med utenom «Self Esteem» og litt i forbifarten. Men de nailer det jo her også. Jeg tror grunnen til at jeg holder dem høyere enn GD sin poppunk er fordi de har mer av de hardere elementene av punken. Tidvis kunne de vært et ganske kult thrashmetallband, feks som på «Nitro» og «It’ll Be A Long Time», og samtidig lefler de med hardcore hele veien. GD spilte Ramones-riff, og de gjør det ikke noe bedre enn Ramones engang

Jeeg noterer meg også at grungevokaleffektens rettmessige adresse er hos Offspring.

Det er litt flaut å innrømme det, men jeg har ikke en lang tenåringshistorie med The Offspring. Det var ikke et band jeg satt meg ordentlig ned med før litt uti 20-årene, så jeg kan ikke skylde på nostalgi. Men så flaut er det jo ikke, for det er sabla kult

Liker Fats Domino godt, og all musikken hans passer perfekt som diegetisk musikk i filmer. Det er det samme om handlingen er på 50-tallet eller i dag, det er tidløst.

Men som album er det litt verre. 50-tallet er som kjent før albumeraen og også her er det egentlig bare en samling enkeltlåter slengt sammen. De opererer i tillegg innenfor et ganske snevert musikalsk uttrykk, fordi rock and roll ikke hadde fått tiden til å utvikle seg. Det er ikke noen tvil om at Fats er viktig, og siden konseptet er 1001 album så har de vel måttet velge noe, selv om de aller feteste låtene hans ("Ain't That A Shame" og "I'm Walkin'") ikke er med.

Heldigvis er albumet kort, og den har jo "Blueberry Hill" og "You Done Me Wrong".

Dette er mitt andre The Fall-album og nå kan jeg si at jeg er fan. De har beveget seg over i noe mer dance. Vil tippe man kunne DJ-a en liste med både The Fall, Happy Mondays og Azctec Camera.

Jeg syns ikke kvaliteten er like jevn som på The Nation's Saving Grace. Jeg tramper utålmodig med foten og kikker på klokka mens "Light/Fireworks" spiller, og jeg merker mot slutten at jeg har antydning til å gå lei av snakkevokalen til Mark E. Smith.

Men heldigvis har plata nok høydepunkter til at den er mest god. Selv etter det lille søkket jeg var nedi, så kommer "Why Are People Grudgeful" og redder dagen. Side A har de fleste høydepunktene, med "Ladybird" som kunne vært en litt sen Iggy Pop-perle, og "Lost In Music" skulle kanskje fått meg ut på dansegulvet om den hadde kommet på en fuktig natt. Gleder meg til mer The Fall