Reviews by tonyab

Litt for lite post? Godt album, men This Nation's Saving Grace ftw

Seigt og funky, jammete og jazzy. Likte det godt. Kan hende det hadde vokst mer på meg etter enda flere gjennomlyttinger.

Er svak for samples, men PB har aldri vært min favoritt av BB.

Dette er så kjedelig. Jeg grøsser hver gang det er clean vocal, og det er ikke fordi det er fint. Det er også noe med produksjonen som gjør det hele ekstremt glatt. De skal liksom høres så harde og brutale ut, men det høres bare ut som sjelløs AI-musikk

Den akustiske delen av konserten er flott, men fy faen som den elektriske delen går hardt. Tror "Judas"-klippet må være det klippet jeg har sett flest ganger på Youtube. Dessverre er utgaven på Qobuz uten hecklingen mellom låtene. Kanskje for å tekkes en spillelisteorientert samtid? Jeg har uansett CD-en som er definitivt Judas-edition. Uansett, Bob Dylan live 1966 er en av de beste liveopptakene noensinne. All hecklingen var en del av fansen som mente Dylan hadde sveket folkmiljøet, men de kjøpte jo billett og møtte opp, så Dylan vant vel uansett. Dessuten fikk de det akustiske settet. Og selv om det er haterne som blir husket, så er det full jubel etter maratonversjonen av "Like A Rolling Stone". Og man skal ikke glemme at studioversjonen klatra til nesten førsteplass på Billboard. Så Dylan sto ikke der bare og spilte for seg selv, men det høres ut som han koste seg med det.

Play it fucking loud!

Jeg syns det er fint og musikken er chill, men jeg forstår ikke helt hvorfor denne og Trio er med i lista og ikke Jolene. Jeg mener Jolene har masse bra materiale, mens Coat er spredd litt tynnere utover. Regner med hele løsrivelsen fra det å være kjent som duettpartneren til Portner Wagoner hadde noe å si for at Coat er med, men ja.

Føler livet mitt hadde sett bittelitt annerledes ut om jeg hadde oppdaga denne plata da den kom ut. "Desire Lines" og "Helicopter" kan gå på repeat her resten av sommern.

Et vanskelig album å bedømme. Jeg måtte høre det to ganger for å komme inn i det. Første del hørtes ut som en del ting som ble skrapt på og bokser med skrot som ble ristet på. Så ble det mer Air-aktige halvveis. Det er både ambient og groovete. Alle små motivene utgjør en stor reise og jeg følte jeg forsvant inn i albumet. Hadde fått toppscore om det var litt kortere.

Jeg har aldri likt "La Grange" noe særlig, shoot me. Resten av plata er helt OK, men jeg får heller lyst til å høre på Lynyrd Skynyrd eller Grand Funk Railroad.

"Stand" er irriterende fengende og høres ut som en poplåt som rakner når de modulerer.

Jeg liker R.E.M. godt, særlig de tidlige greiene deres (ja, det hender jeg står med armene i kors på konsert bak ved miksepulten). Green er jo overgangsplaten deres fra jangle til det R.E.M. som traff mainstream. De låtene med mandolin osv og bubblegum pop-parodiene vokser på meg som liker det gamle best, men det er jo det mest janglete powerpop-aktige som treffer best. "Orange Crush" og "Pop Song 89" er certified bops, men jeg vil også hylle "Turn You Inside-Out" og "Untitled", som fikk meg til å drømme meg bort til hva hvis R.E.M. var fra Irland eller Skotland.

«Walk This Way» med Run DMC og Aerosmith må være den musikkvideoen jeg har sett flest ganger frivillig. For det første syns jeg videoen var oppriktig bra. Det er noe tegnefilmaktig over det å ha øvingslokale vegg i vegg og ufrivillig ende opp i duett. Også var jo alle så kult kledd, selv om jeg er både lettet og trist over å ikke ha gått for Run DMC-stilen på ungdomsskolen. Den fusjonen mellom rap og rock fascinerte meg. For meg som vokste opp i en rock household så var det spennende å se hvor rocken kunne gå utover AC/DC. Det var kanskje derfor jeg lastet ned Limp Bizkit sin «Rollin’» på brenne-CD også, men annet enn det klarte jeg å dodge numetal. Det var også med «Walk This Way» at fascinasjonen for samples startet. Så etter å ha hatt en liten periode med Public Enemy, Beastie Boys, NWA og flere så endte jeg med å finne Beck, som passet meg helt perfekt.

Jeg har nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke har hørt mer på Run DMC fordi det løsna så mye for meg den gangen, og jeg alltid blir i godt humør når jeg hører låtene deres. Så glad at jeg til og med sang «It’s Tricky» på Singstar på fritidsklubben på ungdomsskolen (edru).

Raising Hell er egentlig en ganske intens plate. Alle låtene går ganske kjapt og trommene er hardtslående, og selv hihaten kan bli litt voldsom til tider. Jeg syns flow og groove fra hiphop blander seg godt med hardtslående rockeelementer, og veien er kort til Public Enemy og egentlig Rage Against the Machine også. Sånne plater som dette blir alltid litt vanskelig å dømme fordi man hører hva de har inspirert. Så jeg tar det ned på albumformatet: Mange gode låter, noen fillers som høres litt like ut. Noe jeg tenker er gjeldende for ganske mange av de tidlige hiphop-platene. Bra beats, men diskanten på hihaten er plagsom uti albumet. Samples glir så sømløst at man egentlig ikke tenker over det alltid. Hvor gammel var du da du innså at «It’s Tricky» bygger på en sample av The Knacks’ «My Sharona»?

Skjønner at Bowie var fan av dette. Fungerer som en slags epilog til hans tid med Pink Floyd, med «Shine On You Crazy Diamond» som en slags rulletekstlåt.

Uansett, et soloprosjekt som egentlig er det beste jeg har hørt av et Pink Floyd-medlem. Bedre enn en del Pinl Floyd-plater også. Det har et visst demopreg, men det har kanskje mer med Barretts mentale tilstand enn måten det er spilt inn på.

Liker folkpreget og liker også låtene som er mer noise, slik som «No Man’s Land». Det som drar ned er at det er litt all over the place, og det er kanskje ikke rart med innspilling over så lang tid, med ulike produsenter og varierende mental helse.

Overraskende bra fra et band jeg har sett på som et one, kanskje two hit wonder-band.

Stones går lenger enn Beatles i deres forsøk på å «get back». De stripper ikke bare ned låtene, de tar strømmen også. De var godt i gang med det på Beggar’s Banquet, så kanskje med disse to albumene har vi et lite inntrykk av hvordan et White Album kunne hørtes ut delt i to enkle.

Stones har noen av sin sterkeste låter på Let it Bleed. «Gimme Shelter» og «You Can’t Always Get What You Want» løfter plata opp, og det trenger den egentlig. Stones som countryband peaka med «Wild Horses» (som ryktes å være skrevet av Gram Parsons??), mens de andre forsøkene gjerne låter litt parodiske med Mick Jagger sin tøyse-Texas for å toppe det hele. Du skal være bra kontrær for å foretrekke «Country Honk» over «Honky Tonk Women». «Live With Me» funket faktisk bedre live i Shine A Light-filmen med Christina Aguilera som gjest. Heldigvis er også «Midnight Rambler» og «Monkey Man» med på plata, ellers hadde åpningssporet og avslutningssporet måttet løfte tungt.

Sonic Youth får til det umulige, nemlig å følge opp Daydream Nation. Det er verre med meg, siden jeg allerede brukte opp min Sonic Youth-historie i min Daydream Nation-omtale

Jeg har samlealbumet til CSNY og har egentlig tenkt at det holder i massevis. "Judy Blue Eyes" er episk, men veldig mye her føles som litt kjedeligere Simon & Garfunkel. Kanskje kontroversielt, men det gutta har fått til solo er langt sterkere enn det de har gjort sammen?

Sterk start og slutt, men et søkk i midten. Ellers sterk powerpop / new wave og det er jo aldri feil

New wave-versjonen av Kraftwerk, men definitivt noe eget. Har hørt mest på Replicas, men det er små marginer mellom PP og Replicas.

Det smeller hardt og låter slik jeg tenker blues skal låte, men det bare er ikke helt for meg.

Et utrolig imponerende arbeid med samples og bare helt knall å høre på